Fornuft og følelser!
Dette er et leserinnlegg. Innholdet står for skribentens regning.
Det er mye følelser i sving i Hemnes for tiden. For meg er det vanskelig å skille på fornuft og følelser.
Det er ikke rart. Vi rører ved vår identitet som kommune og hvert tettsteds egenart med de funksjoner som gjør at vi kan definere oss som en kommune med vitale tjenester for ulike livsløp og alderssammensetninger.
Demografi og sentralisering er alle problemers mor i kommune Norge og store deler av Europa. Vi må gjøre endringer. Det kommer til å gjøre vondt, men smerten bør fordeles på en måte som gjør at vi kan akseptere endringene og sørge for at vi får kommunale tjenester på alle tettsteder og leve godt med hverandre fremover.
En ensidig sentralisering vil svekke Hemnes kommunes attraktivitet for de som bor i Hemnes og de vi ønsker skal bosette seg i Hemnes og komme tilbake til Hemnes.
Alternativene som politiske utvalg i disse dager på nytt får presentert er inngripende. De fleste alternativene medfører investeringer. Noen av forslagene innebærer tunge investeringer. Investeringene er overslag som ikke er bindene eller kvalitetssikret. Å ta beslutninger som er inngripende og som er tenkt besparende vil ikke ha nettoeffekten som skissert, dersom kapitalkostnader spiser opp besparelsene.
Jeg hadde ikke vært bekvem som bedriftsleder med å ta slike beslutninger der det eneste sikre hadde vært at vi skaper støy og bygger ned tettsteder til en samling med hus uten kommunale tjenester.
Det er for meg som innbygger forunderlig at vi starter endringsprosessen med de tjenestene som vi som innbyggere er mest avhengig av. Barnehage, skole og eldreomsorg er tjenester som er direkte tjenester ut mot oss som innbyggere og som berører de meste sårbare i hver sin ende av ett livsløp.
Er hver stein for tjenester som går på tvers i kommunen snudd? Med tjenester på tvers i organisasjonen mener jeg tjenester som er lovpålagte eller er til for egne ansatte.
Er det sett på tverrkommunalt samarbeid og kjøp av tjenester fra andre kommuner? Tjenester som HR, lønn, barnevern, IT, NAV, TEK kunne kanskje vært løst på andre måter enn i eget hus. Det er vel få som kommer til å foreslå at ens egen jobb kan digitaliseres selv om den kan det?
Hvor er sulten og viljen til endring internt i kommunen? Hvor er kremmerånden og viljen til å løfte og snu små steiner hver dag som blir store endringer til slutt? Hemnes kommune er vår desidert største arbeidsgiver. Blir arbeidstakere sett og får premiering for endringsforslag?
Fra utsiden fremstår det som om det er lav tillit mellom politikere og administrasjonen i kommunen. Hvem er sjefen? Politikerne eller administrasjonen?
Endringskompetanse og endringsvilje hos arbeidstakere i Hemnes er avgjørende for å lykkes. Kultur spiser strategier til frokost. Å skape en endringskultur krever energi og tid og må starte på toppen.
ROBEK-lista blir brukt som et skremmebilde for en kommune i økonomisk ubalanse. ROBEK= register om betinget godkjenning og kontroll. En sving innom ROBEK, der statsforvalter må godkjenne låneopptak og leasingavtaler er kanskje nødvendig. En ROBEK-kommune får kompetansepåfyll og må legge frem langsiktige planer for å komme i balanse. Det er ikke bare negativt å være en ROBEK-kommune, men kanskje først og fremst et prestisjenederlag og en mulighet til å bli bedre.
Jeg har stor respekt for de av våre som prioriterer å bruke tid på lokalpolitikken. Jeg gjør det ikke. Dere fortjener respekt og honnør i en tøff tid. Vær modig, og bruk tida godt.
Hans-Petter Skjæran,
Hemneskommuneværing
