Hvem skal vi være – og for hvem?
Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning.
Hemnes står foran en virkelighet som vil prege kommunen i tiårene som kommer: Vi blir flere eldre, og færre unge. Statistikkene viser det svart på hvitt, og den som lytter i bygdene, hører det mellom linjene i samtalene på butikken, på skoleplassen og i kommunestyresalen. Hvem skal vi være, og for hvem?
Flere eldre betyr større behov for helse- og omsorgstjenester. Dette er et gode vi alle ønsker å beholde – en trygghet for oss selv, våre foreldre og besteforeldre. Det er fullt forståelig. Men med færre unge og færre yrkesaktive å fordele regningen på, står man overfor vanskelige, ja nærmest umulige prioriteringer. Når budsjettene må strammes inn, vil det være lett å kutte der det «ikke haster»: i kultur, fritid, skole og tilbud for barn og unge. Men tør vi det? Og bør vi det?
For om vi velger «å spare» på ungdommen og det de skal vokse opp med, sparer vi vel i realiteten på framtida? Hvem skal flytte hit, hvem skal bli, og hvem skal bidra til å bære velferden, om vi ikke samtidig makter å skape et samfunn som de unge har lyst til å være en del av? Eller i det minste bli en del av om få år. Ung utferdstrang har alltid vært her, og det skal den også være.
Det er et ubehagelig spørsmål: Går det på bekostning av de eldre hvis vi prioriterer bolyst, barnehager, skole og fritidstilbud? Eller kan vi slutte å se dette som en motsetning?
Hva om vi heller ser denne utfordringen som en mulighet? Flere eldre kan også bety et rikere lokalsamfunn – en ressurs av erfaring, frivillighet og nærvær. Men da må vi nok både tørre og makte å tenke nytt. Vi kan ikke bare fylle hull i budsjettene med lapper og kutt. Sannsynligvis må vi tørre å endre måten vi driver kommune på.
Kan vi få frivillighet og næringsliv til å spille på lag med kommunen? Er det mulig å legge til rette for at eldre kan bo hjemme lenger, med gode teknologiske løsninger – samtidig som vi frigjør ressurser til barnehager og skoler? Er det «farlig» med endringer? Hører vi på de unge?
Dette handler ikke bare om Hemnes, det er absolutt en nasjonal utfordring. Men Hemnes kan velge å være modig. Vi kan velge å se demografiske endringer som et varsel om krise – eller kanskje kan vi se det som en invitasjon til å finne nye løsninger.
Det finnes helt klart ingen enkle svar, og kommunens politikere har ingen lett oppgave. Men ett spørsmål må alltid ligge under: Hvordan kan vi bygge en kommune som både tar vare på dem som bygde den – og dem som skal bygge videre?
