Er nybøtta alltid hvit?
Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning.
«Nybøtto e bestandi kvit!» Dette var et uttrykk jeg som ung kunne høre når jeg strenet inn i noe nytt med ungdommelig overmot, utemt entusiasme og lav risikovurdering. Noen bare elsker det nye, ukjente, uutforskede og ser seg ikke tilbake. Andre kjenner på «fremmedfrykt» bare ved å kjøre gubbens bil til jobb. De fleste balanserer midt imellom, og kjenner på skepsis når det gjelder større ting. «Vi vet hva vi har», og det er trygt. Trygghet er viktig for oss mennesker. Samtidig skjer utvikling ofte utenfor komfortsonen. Menneskebarnet reiser seg gang på gang, for å lære å gå, til tross for stadige fall.
Vi står foran et stortingsvalg, samtidig som nære spørsmål skal på agendaen: skolestrukturen. Vi vet hva vi har, og blir urolige når vi vet at endring er på trappene. Det trygge rokkes ved.
Gjennom tidene har Norge gått gjennom store endringer. Var alt bedre før? Svarene spriker. Noen endringer har skjedd på bakgrunn av ny kunnskap: En gang ble tobakk sett på som et statussymbol og en sunn vane, men ny viten gjorde at den vedtatte sannheten gikk opp i røyk. Filosofen Sokrates mente det var like viktig å stille spørsmål som å ha svar. «Alt jeg vet er at jeg intet vet», sa han. Kanskje kan vi ta den filosofien med oss inn mot valgene som skal tas? Skråsikkerhet er like lite sjarmerende som det er fruktbart. Noen ganger må vi løfte blikket, og gå inn i ting med nysgjerrighet som vårt skarpeste våpen.
Da NRK hadde sin åpningssending ytret Einar Gerhardsen ønske om at statskanalen skulle «gi nye verdier for tanke og sinn». I dag foregår mye av ordskiftet i sosiale medier, hvor det lett bikker over til ekkokamre der nysgjerrige eller kritiske spørsmål ikke er velkomne. Verdier settes opp mot hverandre og uenighet kanselleres. Det som kan se ut som bred enighet, kan i virkeligheten være bare noens høylytte meninger, mens mange tier stille. Det er ikke nødvendigvis plass til nye verdier for tanke og sinn alle steder.
Endringer er sjelden en dans på roser – men heller ikke et stup i mørket. Vi står her, med en blank, hvit bøtte i hendene. Noen fyller den med frykt, andre med nysgjerrighet. Andre igjen lar den stå tom i hjørnet. Ingen kjenner dagen (eller bøtta) før sola har gått ned, men vi kan velge hvordan vi møter den – med åpne spørsmål eller bastante meninger. Skal vi bevare gode verdier i tanke og sinn, må vi kanskje tørre å se helheten, holde hender med den ukjente naboen, erkjenne at det er mye vi ikke vet og møte framtida med nysgjerrighet fremfor frykt.
