Tid for telt, tinder og trivsel – Hemnes Turistforening ønsker velkommen til Okstindan Fjellmarsj

Fjellet kaller – kommer du?
Langs stier som slynger seg forbi brekanter og blanke vann, der teltplasser møter turhistorier og middagen serveres med fjelluft som krydder, går Okstindan Fjellmarsj inn i sin 15. runde. Det er svette i panna, ro i blikket – og plass til flere i følget. Har du aldri gått før? Kanskje er i år året.

Det er en dag som bærer fjellet i åpne armer: stille vann, lune svaberg og en blå himmel som gjør det umulig å ikke kjenne på turlysten. Ved hytta på Aven sitter Ingeborg Elvebakk. Med kart i minnet og engasjement i stemmen forteller hun om Okstindan Fjellmarsj – en tradisjon der fellesskap, fjell og fortellinger møtes på sti.
Jeg har tatt turen hit for nettopp det: å høre mer om denne særpregede marsjen, som nå skal arrangeres for 15. gang.

På spørsmål om hvordan hun havnet i arrangementskomiteen, svarer Elvebakk med et smil:

– Jeg regner med jeg satt i styret da vi startet i 1992.

Så kommer minnene, litt etter litt – navn, møter, folk som tok ansvar. Noen av dem var med helt fra starten, andre kom til etter hvert. Hun husker stemninga, dugnadsånden – og at de den gangen samarbeidet med idrettslaget i Korgen.

Det ble starten på en fjellmarsj som nå nærmer seg sitt 15. arrangement, og på et engasjement som fortsatt står fjellstøtt.

I starten hadde marsjen en egen konkurranseklasse, men den ble etter hvert avviklet.

Lang pause – og et velfortjent comeback

Etter en god rekke marsjer ble rytmen etter hvert litt mer… ujevn. År kom og gikk, og marsjen fulgte ikke lenger helt den annenhverårsplanen som først var tenkt. Ett år ble det for vått, og så kom korona og deretter ei tilpasning for å ikke arrangere samtidig som Klemetspelet.
– Det ble sju års opphold før vi arrangerte igjen i 2023, forteller Elvebakk.

Men da marsjen endelig kom tilbake, var det med både fjelltrang og fellesskapslengsel i sekken. Og i år skal den altså gå igjen – nå på oddetallsår, med både nye og gamle fjes på stien.

Hva er det egentlig som gjør Okstindan Fjellmarsj til noe mer enn bare en helgetur i høyden? Ingeborg Elvebakk trenger ikke lang betenkningstid. Hun peker rett på det som betyr noe: naturen, menneskene og muligheten til å senke skuldrene – selv med fjellsko på.

– Hemnes Turistforening er jo veldig heldig med områdene de opererer i, det er mye fantastisk natur.

– Denne turen er unik fordi den kombinerer flott natur med et sosialt fellesskap. Man får en fin kveld ved Kjennsvatnet, og mange deltakere vender tilbake.

Men det er ikke bare utsikten som lokker. Det handler like mye om stemninga – den som oppstår når dagens etappe er unnagjort, teltet er oppe, klærne henger til tørk og blikket har falt til ro.

Selv om marsjen har blitt en tradisjon for mange, er det ikke nødvendigvis de som bor nærmest som stiller sterkest.

– Det kommer folk fra både Rana, Sandnessjøen og Brønnøysund, sier Elvebakk. – Vi skulle gjerne hatt med flere lokale deltakere også.

Per nå er 36 deltakere påmeldt – og det er plass til flere.

Festivalfølelse og fri for tung sekk

Og så er det alt det praktiske og koselige som gjør at turen oppleves like mye som en mini-festival som en fjellmarsj. En festival med storslått natur som orkester, og turbukse som festivalbekledning. Dessuten: Her er det ingen som må bære mer enn de trenger.

– Man får kjørt bagasjen med alt av utstyr man trenger, som telt og skifteklær, og bare trenger å gå med dagstursekk og ha egen tørrmat, forklarer Elvebakk.

Vel fremme ved Kjennsvatnet venter ikke bare teltplass, men middagssalg og kanskje et glass vin eller øl i kveldssola. Det er mulig å kjøpe middag også i målområdet ved Inderdalen gård – så lenge man husker å bestille på forhånd.

– Det er ikke vi som står for det, men Inderdalen gård, sier hun.

Dette er turluksus på nordnorsk vis: unik natur, varmt måltid og utsikt som ikke lar seg måle i kilometer eller likes.

Lojalitet og liv i beina

Noen deltar én gang. Andre kommer tilbake igjen og igjen. Og så finnes det én som har gått hver eneste gang siden starten i 1992 – Lillian Brendmo. Hun er påmeldt også i år.

Hun blir trukket frem av Elvebakk med både beundring og takknemlighet – ikke bare for antallet ganger hun har gått, men for alt hun bidrar med rundt arrangementet i form av premier.

Det er et fellesskap i bevegelse, men også i gjentakelsen – i det å møte de samme ansiktene ved Kjennsvatnet, høre den samme lyden av teltplugger i lyngen, og vite at noen har båret med seg tradisjonen videre, år etter år.

Ikke alle fjellturer er solskinn og flyt for alle. Og for noen kan energinivået havne seks fot under før de har kommet i mål dag én.

– Det er jo noen hendelser når folk har blodsukker under null, sier Elvebakk og ler litt.

– Noen har vært rasende, og erklært høyt og tydelig at de aldeles ikke har tenkt å starte dag to. Men stort sett ordner det seg – med et varmt måltid.

Marsjen krever sitt. Men den gir tilbake også. Både mestrings- og fellesskapsfølelse, i tillegg til naturopplevelsen i seg selv. Og for dem som trenger det underveis, finnes det alltid løsninger.

– Man må jo ha ordentlig fottøy, men om det blir ille er det mulig å få båtskyss fra Gressvatnet, eller bilskyss fra Kjennsvatnet og ned.

Buss, Granheim og tempo etter eget hjerte

Okstindan Fjellmarsj starter med busskyss fra Samfunnshuset i Korgen til Granheim, hvor selve turen begynner. Og når føttene først er i gang, er det ingen som dikterer farten.

– Mange tror man går i stor flokk, men det er ikke slik. Du går i ditt tempo – akkurat så fort du ønsker. Vil du gå alene, gjør du det. Vil du gå sammen med andre, gjør du det.

– Vi går absolutt ikke i 17. mai-tog, understreker Elvebakk.

Dette er ikke en tur for hvem som helst. Ikke fordi den er ekstrem, men fordi den krever erfaring, fornuft og fottøy som tåler noen mil, myrer og motland.

Elvebakk er tydelig:

– Deltakere på marsjen MÅ ha gått i fjellet før. Det er ingen tur for uvante, eller folk uten ordentlig sko og klær.

Likevel vet de at selv fjellvante folk kan få det tungt underveis – og derfor har arrangørene gjort sitt for å skape trygghet i hvert steg.

– Vi har med guider og kjennsfolk som man kan støtte seg på. De kan være kjekke å ha når det butter litt imot.

Det er også sanitet på plass, så fotfolket kan føle seg trygge.

I tillegg er hele gjennomføringen tuftet på gode rutiner og oversikt. Alle deltakere registreres ved start, ved ankomst til Kjennsvasshytta – og igjen før avmarsj på dag to. Ingen forsvinner ut i fjellet uten at noen vet det.

– Turistforeninga sørger for at en person går bakerst og har kontroll på at alle er med. Løypa er godt merket, og alle går i sitt eget tempo.

Brekant, hytteperle og justeringer

Noen går for stillheten. Noen for utsikten. Andre for å kjenne fjellvinden rive litt tak i tankene. Men de fleste lar seg begeistre av det som venter et stykke ut i løypa: brekanten.

– Det er jo en fantastisk naturopplevelse, sier Elvebakk. – Og om man har vært der før, er det jo spennende å se hvor mye breen har trekt seg tilbake.

Underveis går ruta forbi Gressvatnet, og der blir det også mulighet for omvisning på Gressvasshytta – en av de virkelig fine plassene langs marsjen, ifølge Elvebakk.

Siste etappe ble lagt om før gjennomføringen i 2023. Tidligere gikk man ned den bratte Klubben, med knær som protesterte høylytt mot både helning og underlag, før målgangen ved Samfunnshuset. Nå avsluttes turen på snillere stier mot Inderdalen gård – og flere justeringer er på trappene.

– Løypa skal legges litt om i Spjeltfjelldalen. Det er verna område, så det er ikke bare å legge den om som man vil. Men det er veldig vått når det er vått, der.

Dugnad og detaljoversikt

Bak marsjen står et solid apparat, der hver eneste post, skjema og middag har frivillige hender bak seg. Arrangementet bæres av en lojal og arbeidsom komité.

– Folk er gjeve til å «done», og det er ikke så mange i arrangementskomiteen som er villige til å gi slipp på dette, ler Elvebakk.

Blant dem som ofte stiller opp, er Alf Tømmermo, som i en alder av 85 fremdeles er en energisk og stødig støttespiller for marsjen.

– Han er ikke spurt enda i år, men han bruker å være med og er så entusiastisk til dette, så vi håper å få ham med, sier hun før hun ramser opp det som gjøres:

– Vi har folk som registrerer alle ved start, guider underveis, en som skysser bagasjen til Kjennsvatnet, åtte personer på hytta som tar imot deltakerne, koker og selger middag, legger til rette med benker og kanskje snekre litt tak – og rydder etterpå.

I tillegg nevnes bussjåfører, sanitetsfolk og folk ved Gressvasshytta – det hele er et samspill av folk som kjenner fjellet, kjenner ruta, og som kjenner gleden ved å få det til.

Og så er det den tidligere ikke helt enkle oppgaven: å merke løypa.

– Det var Per Jomar Hoel og Elsa som sto for det de første årene. Så fikk de en klage fra folk som mente det var feil oppmåling og at det var lenger enn det som var oppgitt, forteller Elvebakk.

Det hele endte med at de gikk hele løypa på nytt – med et tau på 50 meter mellom seg.

– Det var datidens GPS. Elsa gikk til tauet ble stramt, og da visste de at hun hadde gått 50 meter. Sånn gikk de hele turen. De møtte jo folk, og det var mange som var spente på hva det var hun hadde i den andre enden av tauet, ler Ingeborg.

Feilmarginen viste seg å være beskjedne 500 meter. I dag deles oppmerkingen på flere personer, og gjøres på nytt før hver gjennomføring av marsjen.

En oversikt med sjel

Alle som fullfører marsjen, får en minnepremie. Men kanskje er det Elvebakks notatbok som rommer den egentlige historien. I årevis har hun ført oversikt over hvem som har deltatt, hvem som har fullført, og hvem som har måttet gi seg underveis.

– Jeg har skrevet ned startlister og detaljer fra hvert eneste år, sier hun.

Det er ikke en konkurranse, men det finnes likevel noe fint i det å vite at man er del av en lang rekke med fjellføtter og fellesskap.

– Det hører til sjeldenheten at vi opplever sure miner. Folk er blide og fornøyde. Det er en unik natur man får oppleve, som rett og slett er kjempeflott. Og vi arrangører prøver så godt vi kan å sørge for at man har det bra når de kommer frem – og det har vi stort sett lykkes med.

En «førstereisgutts» opplevelse

Og når alt er pakket ned, bålplassen ryddet og de siste deltakerne har forlatt Inderdalen gård?

– Det er nesten litt vemodig på søndag kveld når det hele er over, avslutter Ingeborg.

Har du lyst til å være med?
Okstindan Fjellmarsj arrangeres i august, og påmeldingen er åpen. Det er plass til flere – enten du kommer alene, med turvenner eller for aller første gang.

Ingeborg Elvebakk og Hemnes Turistforening ønsker deg velkommen til ei helg med fjell, fellesskap og teltliv.
Og husk: Ta med gnagsårplaster. Bare for sikkerhets skyld.