Hvem bestemmer?
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for kommentatorens meninger.
Jeg har hatt en slags oppvåkning de siste dagene. At dette skjedde nettopp i pinsehelga, passer på et vis godt – det var tid for ettertanke og modning.
Hemnes kommune står nå foran en av de mest omfattende politiske prosessene siden kommunesammenslåingen 1. januar 1964. Jeg ble født fem dager etter denne datoen, og har i 61 år nytt godt av kommunens velfylte ressurser.
Vi som er menn 50 pluss – og gjerne godt over – har sittet ved bordet når mange av de store beslutningene er tatt. I Hemnes, i Norge og ellers i verden. Og vi har gjerne ment at vi vet best. Men gjør vi egentlig det? Har resultatene vært så gode?
De siste ukene har jeg fulgt tre politiske møter i jakten på Fremtidens Hemnes. To av dem i fagutvalg: Helse- og omsorgsutvalget, og Oppvekst-, familie- og kulturutvalget. Det tredje i formannskapet. Jeg prioriterte bort Samfunns- og miljøutvalget – ikke fordi det ikke er viktig, men fordi denne saken først og fremst handler om mennesker. De unge og de eldste. Og fordi møtet kolliderte med helse og omsorg.
Først må jeg få komme med en liten innrømmelse: Dette var første gang jeg fulgte fagutvalgsmøter, siden vi startet Avisa Hemnes i 2012. Det tar tid å følge et møte. Ofte går hele dagen, og deretter skal man skrive en eller flere saker. Som mann 50 pluss har jeg kanskje, som mange andre, tenkt at det først og fremst er i formannskapet og kommunestyret beslutningene tas. Men de fleste saker har vært gjennom fagutvalgene på veien. At deres innstilling nødvendigvis blir avgjørende? Langt ifra alltid.
Menn 50 pluss er kanskje ikke spesielt opptatt av oppvekst og omsorg. Det finnes ofte andre ting som står høyere på prioriteringslista. Det slo meg i hvert fall da jeg var til stede i møtene.
I Helse- og omsorgsutvalget kom de skjevt ut – istedenfor å diskutere sitt eget fagområde, forsvant de inn i skolestruktur og oppvekst. Først etter lunsj, vekket av en kraftig bagett, hentet de seg inn og startet på nytt – denne gangen med helse- og omsorgsbrillene på. Ikke fordi de var enige – men fordi de diskuterte ut fra hvordan endringene ville påvirke faget. Det var morsomt og annerledes tenkte jeg, uten noen spesielle tanker om hva og hvorfor.
Men så kom neste møte – i oppvekst-, familie- og kulturutvalget – og der skjedde det noe. Også her var det uenighet, men stemmene var sterke og velfunderte. Totalt rensket for postnummerpolitikk. De snakket om skole som noe vi har for å gi barn og unge best mulig utgangspunkt for livet. En trygg og viktig plass å være ung i. Og de slapp ungdommene selv til – og lyttet.
Gjennom mine år i avisa har jeg vært på mange politiske møter, men dette var annerledes. Kanskje var det nettopp fraværet av menn 50 pluss som gjorde utslaget.
Hemnes har vært god på å slippe ungdomsrådet til – i alle fall når meningene deres passer inn. Når de ikke har gjort det, har ungdommenes synspunkt blitt oversett eller endog fornektet fra kommunens talerstol. Og så undrer vi oss over hvorfor de unge ikke flytter hjem igjen?
Selvfølgelig er det politikerne som til slutt bestemmer. Det er kommunestyret som vedtar veivalgene og strukturen for Framtidens Hemnes. Men hvordan man lytter – eller ikke lytter – sender tydelige signaler. Velger man på tvers av fagmiljø og utvalg? Det sier også noe.
I Fremtidens Hemnes må det tas valg som rammer enhver krik og krok i Hemnes. Alle tettsteder må gi bort noe. Gjennom de siste 30-40 år har vi sett at bit for bit av tettstedene har blitt demontert eller har smuldret bort. Det har rammet alle, og flere hundre arbeidsplasser har fulgt med i dragsuget. Samtidig har vi fått nye ting, noen ganger bygd på tuftene av det som er mistet, slik som vi ser i Natrebygget akkurat nå. Med stor kommunal innsats. Eller vi ser at privat næringsliv bygger stein på stein og fyller på med en ny arbeidsplass i ny og ne, og erstatter de som forsvant fra for eksempel Statkraft, vegvesenet, lensmannen eller andre offentlige instanser.
Framtidens Hemnes ligger foran oss. Hvis vi stirrer oss blinde på det som var, går alle tog før vi når perrongen.
Lederartikkelen i en avis skal bære avisas meninger, og skrives vanligvis av lederen – ansvarlig redaktør – men ikke alltid. Vi har alltid latt lederen være signert, fordi vi mener leseren har rett til å vite hvem som snakker. Jeg, mann 50 pluss, bør kanskje ikke skrive lederen denne uka.
Det heter så fint at vi ikke arver jorda av våre forfedre – vi låner den av våre etterkommere.
Derfor er det med stolthet jeg denne uka overlater lederplassens penn til lederen for Helgeland ungdomsråd. Hun får bære Avisa Hemnes sin mening.
Og imens: Takk for at vi får låne Hemnes – fram til dere er klare til å ta over. Måtte det være et sted dere ønsker å ta over. Hvis ikke, blir det mørkt når vi 50 plussere bikker 80 og 90.
