Distriktsjordbruket forgår – Avtaleinstituttet består!
Dette er et leserinnlegg. Innholdet står for skribentens regning.
Distriktsjordbruket blir borte nå. Jordbruksavtalesystemet synes å ha blitt et instrument for å få flest mulig vekk fra jorda si. Verdien av avtalesystemet synes å være rangert som viktigere enn kollegaer, naboer, selvforsyningsevne og beredskap. Hvordan er det mulig når så mange ønsker seg jordbruk i hele landet?
Det er ikke populært å fortelle virkeligheten, slik vi kjenner den. Distriktsjordbruket, familiejordbruket og de små og middels gårdene skal bort! Så enkelt er det. Fremtiden vil bestå av noen få store gårder heiet frem av en liten jordbrukselite. Jakten på volum for enhver pris fremsnakkes uavhengig av bærekraft, etikk og moral. Lønnsom blir heller ikke disse gårdene, men forkjemperne for utviklinga synes ikke forstå det. De få gjenværende bøndene vil, i et monopollignende mathierarki, kues som moderne slaver med gjeldsløkka hengende rundt halsen.
Det er sterke krefter i sving, og felles for dem er å fremsnakke Forhandlingsinstituttet. Det i seg selv er interessant når 70 år med dette avtaleverket ikke har gitt annet resultat enn ren sentralisering, bruksrasjonalisering og «effektivisering» av norsk jordbruk. Vi synes å se at det har vært den skjulte agenda hele veien. Alt for retten til å forhandle vekk flere og flere gårdsbruk.
Hvorfor hegne om et slikt system? Vi antar det er fordi det funker for noen mektige få. Systemet bidrar til at det hele fremstår som om partene ønsker et jordbruk i hele landet samtidig som de med stø hånd avvikler det. Vi har hørt det uttrykt at «uten Forhandlingsinstituttet blir det ikke jordbruk nordom Mjøsa». Javel, og hvor er vi på vei med instituttet? Vi sentraliserer nettopp jordbruket bort fra distriktene til de sentrale strøk i Norge. 10 år til med oppgjør basert på oppblåst tallgrunnlag vil gi nådestøtet for matproduksjon i hele landet. Jord fordeles til større gårder i den tro at det skal øke lønnsomheta.
I dag foregår en historiefortelling om den «aktive» bonden. En skummel retorikk som holder på å feste seg både i politikerkorridorene, men også i Bondelagets tillitsmannsapparat. På spørsmål fra oss i Nationen om hvordan Bjørn Gimming definerer den «aktive bonden”, svarer Gimming:” Jeg legger hovedsakelig i aktiv bonde at man er matproduserende, altså at det kommer et matvolum ut av en produksjon». De som produserer mat, gjør vel det aktivt? Hvorfor dette behovet for å definere en type bonde? Er det en måte å snakke ned alle de små bøndene på? Vi skulle ønske at alle som eier dyrkbar jord fikk klapp på skulderen for å drive den, og ikke bli frarøvet den gjennom forhandlingsinstituttet.
Jo mindre jordbruksoppgjøret er, jo raskere kaldkveles de små og mellomstore bruka. Stor andel av overføringa til jordbruket går ikke til bøndene må vite. De går til ulike organer, prosjekter og kontrollfunksjoner. Funksjoner og tjenester som får en kostnad for bøndene, og som fremskynder nedlegginga for de med allerede lav lønnsomhet.
Hvorfor må bønder forhandle om å få produsere mat, når det er politikernes ansvar å sørge for mat til befolkninga? En minister som smiler over et lavere oppgjør enn kravet, forstår ikke Stortingets oppgave overfor sitt folk, mener vi. Riksrevisjonen slo nylig alarm om vår sivile beredskap, og selv om ikke mat nevnes direkte så er mat en del av forsyningssikkerheten. Som Eivind Hellstrøm nylig poengterte: «Når russerne kommer, har vi ingenting».
Ifølge Store norske leksikon er landsforræderi lovbrudd mot statens selvstendighet og sikkerhet ved å utsette den for fare i forhold til andre land. Hvorvidt politikerne som ignorerer reell matsikkerhet kan dømmes for landsforræderi, skal ikke vi avgjøre. Men når krisa kommer og folket sulter, da vil folket “la hoder rulle» til dem som ikke tok ansvaret når de skulle.
Trude Hoff,
leder Inderøy NBS
Ragnar Ørdal,
siviløkonom og medlem NBS
