Dette er et leserinnlegg. Innholdet står for skribentens regning.
Det er når samfunnet opplever kriser at vi ser hvor sterk og motstandsdyktig demokratiets grunnmur er. Denne grunnmuren trenger flere byggeklosser enn militær opprustning.
Frivilligheten er limet i det norske beredskapssystemet – uvurderlig i det daglige, og avgjørende når krisen rammer. Totalberedskapsmeldingen slår fast at frivillige organisasjoner er en bærebjelke i vår felles sikkerhet. Likevel viser Regjeringen liten vilje til å prioritere bærebjelken for vår felles sikkerhet og trygghet.
Skal frivilligheten regnes med som en del av totalberedskapen, må regjering og storting sikre tilsvarende løft, forutsigbare rammer og reell plass i planverk og øvelser, som vi i dag ser gjennom opprustningen av forsvaret. Det handler ikke bare om beredskap – i like stor grad handler det om tillit, fellesskap og et robust samfunn, uavhengig av hvilken krise vi utsettes for.
Når krisen rammer, viser frivilligheten sin sanne verdi, men dens betydning strekker seg langt utover krisetid. Frivilligheten er tilstede overalt i samfunnet, fra den lokale idrettsforeningen til redningsaksjoner til sjøs og til fjells. Likevel utfordres denne uerstattelige innsatsen av uforutsigbare rammevilkår og manglende politisk prioritering.
Totalberedskapen er avhengig av et sterkt sivilt samfunn. Dette er ikke noe som kan improviseres når behovet plutselig oppstår – det må bygges i fredstid, stein på stein, med langsiktighet og stabilitet i fokus. Frivillige organisasjoner og stiftelser utgjør bærebjelken i denne innsatsen, men de trenger forutsigbarhet for å kunne fortsette å utvikle seg og møte fremtidige utfordringer. I stedet møter de stadig økte forventninger uten tilsvarende ressursløft.
Stiftelser og frivillige organisasjoner forventes å bidra mer for å møte fremtidens utfordringer. Da må man gi forutsigbarhet også for denne sektoren. Organisasjoner som redder liv til sjøs og i fjellet, bygger boliger og leverer helsetjenester, møter stadig økonomiske utfordringer. Ofte blir de tvunget til å konkurrere på samme vilkår som kommersielle selskaper gjennom anbudsrunder. Dette skaper små marginer og hindrer langsiktige investeringer. Resultatet? En sivil sektor som sakte, men sikkert mister sin styrke – og dermed et samfunn som er dårligere rustet til å håndtere kriser.
Det er her politikernes rolle blir avgjørende. Skal Norge lykkes med en helhetlig totalberedskap, må frivilligheten gis den plassen og ressursene den fortjener. Dette krever ikke bare honnørord, men reell vilje til å inkludere sivil sektor i planverk, øvelser og finansiering. Frivilligheten er en investering i samfunnets robusthet, tillit og samhold – kjerneverdier som ingen militær opprustning kan sikre alene.
En sterk totalberedskap handler om mer enn kuler og krutt. Det handler om å bygge et samfunn som står samlet, uansett hvilken krise som måtte komme. For å oppnå dette må politikerne prioritere frivilligheten. Bare slik kan vi sikre at samfunnets grunnmur forblir sterk, både i fredstid og når krisen rammer. Frivilligheten er ikke en luksus – det er en nødvendighet. Det er på tide at den behandles som en.
Grete Herlofson,
generalsekretær i Redningsselskapet
Hans Christian Lillehagen,
generalsekretær i Stiftelsen Dam
