Dette er et leserinnlegg. Innholdet står for skribentens regning.
Da nettbrett og PC-er ble rullet ut i norske skoler, var intensjonen god. Tanken var å gi elevene digital kompetanse, og gjøre de digitalt rustet for fremtiden. Når vi nå et tiår senere står i en situasjon hvor skjermfri, ikke skjermtid er mangelvare, er det nødvendig å tenke seg om.
For mange er skjermen nå både skole, underholdning og sosialt liv. Da må vi tørre å spørre: Hva gjør det digitale livet med konsentrasjonen, læringen – og den psykiske helsen? Det er ikke lenge siden den britiske serien Adolesence hadde premiere på Netflix. Den er rettet mot foreldre, og kan gi noen hver våkenatt. Hva gjør barna våre bak lukket dør og på et uendelig internett? Får barna våre i det hele tatt lov til å være barn, før internett tar dem?
Vi ser det overalt i samfunnet: Det som skulle være et supplement, et hjelpemiddel og et verktøy – har i stedet blitt en erstatning for det som får både små og store mennesker til å blomstre: fysisk og oppmerksomt nærvær sammen med andre. I skolen betyr dette gode lærere, fysisk klassemiljø, og tett oppfølging av tydelige voksne. Barna må få muligheten til å være der de er – med klassekameratene, lærerne og faget.
I Arbeiderpartiet tar vi dette på alvor. Regjeringen har tatt grep for å få tilbake balansen i skolen. Det er foreslått strengere retningslinjer for skjermbruk i de lavere trinnene, tydeligere begrensninger på mobilbruk, og økt fokus på papirbasert undervisning. Målet er ikke å avvise teknologi, men å bruke den smartere – og på barnas premisser.
På landsmøtet til Arbeiderpartiet for et par uker siden vedtok vi derfor å lovfeste retten til skolebøker fra 1.-10. trinn, og vi er i gang med å gjøre skolehverdagen mer praktisk rettet. Vi vil stoppe den ukritiske digitaliseringa som Solbergregjeringa innførte.
Som tidligere spesialpedagog vet jeg at konsentrasjon og trygghet er grunnmuren i all læring. Vi ser at elever i stadig større grad blir overlatt til seg selv foran skjermer. Det er færre felles gjennomganger, og mer individuelt arbeid – men ikke nødvendigvis mer selvstendig læring. Mange barn opplever i stedet uro, rastløshet og økende forskjeller i hva de får ut av skoledagen. Dette er et samfunnsproblem vi må løse sammen.
Vi må bruke teknologien på barns premisser, ikke la barna tilpasse seg teknologigigantenes. Derfor sier vi i Arbeiderpartiet tydelig: Vi vil ha en skole hvor læring og konsentrasjon settes først. En skole hvor skjermen brukes når den hjelper – og legges bort når den forstyrrer.
Elin Dahlseng Eide,
gruppeleder Arbeiderpartiet, Nordland fylkesting
