Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning.
Denne uka avslutter vi med ei helg der nasjonaldagen naturlig nok vil prege de fleste. 17. mai er en festdag der barna står i sentrum. For noen tiår siden var det is og brus som var det store. I dag er kanskje brus og is blitt så dagligdags at det ikke beveger våre unge i like stor grad.
I år er det ekstra grunn til å kjenne på alvoret bak fanene og flaggene. Vi ser i dag mange land der fellesskapet knapt finnes, der frontene er steile, eller der demokratiet settes på en alvorlig prøve.
I Norge har vi ikke militærparader for å vise avskrekkende muskler. Vi feirer sammen – i fellesskap. Men det kommer slett ikke av seg selv. Helt sentralt og avgjørende for å kunne feire nasjonaldagen sammen, har vært den sterke frivilligheten.
Frivilligheten er en bærebjelke i det norske demokratiet – og i følelsen av tilhørighet. Det handler om å høre til, men også om å bety noe. I Norge feires nasjonaldagen nedenfra og opp, på de minstes premisser. I ei urolig tid i verdenssamfunnet er det verdt å ta med seg dette videre – også når det igjen blir hverdag.
Men kanskje er det ikke lenger helt typisk norsk å være frivillig?
Hva ville 17. mai vært uten korps, barne- og folketog og hjemmelaget bløtkake? En helt annen dag – uten ildsjeler, foreldre og besteforeldre som stiller opp og sørger for at alt gjennomføres til glede for oss alle.
Det handler ikke bare om noen travle timer på selve dagen. Det er forberedelser som pågår i ukevis – arbeid mange kanskje tar som en selvfølge, uten tanke for hvem som gjør det.
Denne innsatsen kommer med en pris. Og dessverre er det stadig færre som virker villige til å betale den. Lag og foreninger sliter med å skaffe både ledere og medlemmer. Det har blitt viktigere å realisere individet enn å bygge fellesskapet.
Men morgendagens samfunn vil være tuftet på hva vi – både som individer og i fellesskap – syr sammen.
Fellesskap skaper trygghet og demokrati. Men det kommer ikke gratis. Prislappen kan ikke betales med penger. Den betales med tid.
Gevinsten, derimot, er formidabel. Det er nettopp slik vi skaper levende lokalsamfunn – sammen.
For vi trenger vel ikke lokalsamfunn, hvis vi ikke vil være en del av det?
