Hva er det med Hemnesbergets befolkning?

 

---

Dette er et leserinnlegg. Innholdet står for skribentens regning.

---

Jeg kjenner meg matt – eller som et stort spørsmålstegn.
Hva ønsker vi egentlig for Hemnesberget og kommunens fremtid?
Skal dette være en halvforlatt halvøy, eller et sted som ønsker selskaper velkommen – selskaper som ser muligheter og gir oss grunn til stolthet?

Redd for endring?

Selvfølgelig finnes det utfordringer med å ta i bruk arealer, både på land og i sjø. Men er vi blitt så redde for forandringer at vi avviser enhver industri som kan etterlate spor i jorda?
Er vi så skeptiske til folk utenfra at vi heller lar alt stå stille?

Ingen starter opp virksomhet uten naturgrunnlag og utviklingsmuligheter. Og under dette ligger strenge regler og krav. Vi som bor her vet at det ikke bare er fritt fram.
Likevel møter nye initiativ en kald skulder – ofte fra de som roper høyest, mens mange andre tier av frykt for å bli uglesett. Denne stillheten er kanskje det mest bekymringsverdige.

Ungdom, arbeidsplasser og fremtidstro

Med utviklingen i Mo, bedre infrastruktur og flyforbindelser, øker sjansene for næringsliv også hos oss. Det gir ungdom nye utdanningsmuligheter og kanskje en grunn til å vende hjem.
Kanskje ser de at det er mulig å få både jobb og bosted her – hvis vi lar det skje.

Likevel leser jeg innlegg og kommentarer fulle av kritikk mot selskaper som Planktonic, Fortescue Future Industries, eller det ryktes om bitcoinfabrikker og vindmøller. Samtidig stilles også spørsmål ved boligbygging og industri generelt.
Ønsker vi virkelig ikke arbeidsplasser? Eller gjelder skepsisen bare Hemnesberget?

Det virker som vi stadig er imot det vi ikke allerede har. Men hvem skal da sørge for at vi faktisk får beholde det vi har?

Skaperlyst og lokalt liv

Alle kan ikke bli helsearbeidere. Gårdsdrift er en livsstil som krever enormt ansvar.
Men større næring kan gi et stødigere bein å stå på for lokalsamfunnet. De kan bidra med sponsorstøtte, innkjøp av lokale tjenester, og gi oppdrag til andre bedrifter. Kanskje det begynner med noen få ansatte, men vokser med tiden – hvis vi tillater det.

Samtidig er det mange som snakker om «visuell forsøpling». Jeg går forbi området Planktonic leier i Svenskbyen hver dag. Materialene er riktignok mange, men ligger stablet i rekker – er det virkelig rot?

Sammenlignet med forfalne bygninger og tomter rundt om i kommunen, er det i hvert fall mer strukturert.
Vi venner oss til mye – også støy, slik vi har gjort med kraftverket på Myra. Skal vi tåle det gamle, men ikke gi det nye en sjanse?

Vi trenger inntekter og investeringer

Kommunen har stort vedlikeholdsetterslep og økonomisk press. Vi er allerede i kirkesamarbeid med Hattfjelldal.
Nye investeringer – også fra folk utenfra – kan bidra med inntekter og holde oss selvstendige.

Noen frykter at folk fra andre steder kjøper eiendom, men samtidig vil vi jo at noen skal bruke og utvikle bygget kommunen eier.
Næringslivet kan ikke alltid komme fra innsiden. Vår historie er bygd på folk som så muligheter og bygde – også de som kom utenfra.

Skal vi sitte og vente på at bygdene våre tømmes, mens vi sier nei til alt vi ikke har fra før?

Ambivalens og håp

Jeg forstår sorgen over naturinngrep. Jeg følte det selv da skogen i Geitvika ble tatt ned – blåbærområdene fra barndommen min ble ødelagt. Og da det ble snakk om ammoniakkfabrikk i samme område, kjente jeg på frykten.
Men jeg har også kjent på hvordan man venner seg til endringer – hvis man opplever å få noe tilbake.

Det er denne balansegangen som er vanskelig: Vi vil beholde det kjente, men vi trenger det nye. Vi ønsker ro, men frykter stagnasjon.
Og når det blir sosialt vanskelig å mene noe annet enn flertallet, mister vi ytringsrommet.

Ikke døm – spør

Jeg er Hemnesværing, alltid vært det – selv om jeg har bodd mange steder i landet. Jeg tok jobben min med hjem, fordi jeg ville det. Kjærligheten til stedet er sterk, selv om jeg ikke bruker alle naturperlene vi har. Jeg er glad de finnes.

Men skal vi få noe til å vokse, må vi også være villige til å endre noe.
Det må være rom for uenighet – uten sanksjoner.
La oss heller stille spørsmål: Hva ønsker motstanderne seg? Hvordan skal kommunen få økonomisk løft? Er løsningen høyere kommunale avgifter og eiendomsskatt – eller tør vi tenke nytt?

Jeg vet ikke hvilken fot som står stødigst i meg – tro eller tvil. Men jeg vet at håpet om at kommunen skal stå på egne bein, er det sterkeste.
Nytt kan være skremmende.
Men det er forfallet også.
Og det er vi allerede omgitt av.

 

Bente-Lill Drage Kvitnes