Mandag ble i sin helhet tilbragt inne på Mo. Stiftelsen Helgeland Museum avholdt årets rådsmøte kombinert med et seminar. «Museer for et motstandsdyktig samfunn» var hovedtittelen på seminaret. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er i endring og stiller krav til samfunnets tilpasningsevne. Kan museet gjøre en forskjell?
Med utgangspunkt i PST sin nasjonale trusselvurdering 2025 med «politisk motivert vold og ekstremisme» som et av hovedpunktene og i statens totalberedskapsmelding «Forberedt på kriser og krig» 2025 med første prioritering «Sikre bosetting, god grunnberedskap og levende lokalsamfunn i hele landet», inviterte rådet til seminar. Andre Larsen Avelin, som koordinerer det nasjonale museumsnettverket «Demokratinettverket», belyste museets rolle i å bygge motstandskraft i befolkningen mot trusler mot demokrati og menneskerettigheter.
Hva er vi egentlig redd for, og hvem er vi redd for å støte? Begrep endres for ikke å virke støtende; tør vi kalle problemene ved deres rette navn? Hvordan påvirker egentlig måten vi uttaler oss på det vi ønsker å få sagt? Så fikk vi se noen minutter av museets dokumentarfilm «Kom aldri hjem».
Filmen omtaler en av tusener av skjebner som ble frarøvet sitt liv i nazismens hensynsløshet. Besøket hos enken borte i Russland, som var blitt fortalt en annen versjon av hvordan hennes mann døde, ga et klart inntrykk av at ikke alle har det like bra der borte. Filmen anbefales på det sterkeste når den om kort tid blir tilgjengelig på nett.
Tirsdag hadde vi et møte i FSK, det første uten Amund. Deretter ble det avholdt en minnestund i kommunestyresalen.
Onsdag fulgte jeg Arild Moen til graven. Født sør for Korgfjellet, men var lenge bosatt i Korgen. Han var en legende bak rattet som lastebilsjåfør. I tillegg en trofast Radio Korgen lytter. Ringte ofte inn når det var konkurranser og vant flere premier. Spesielt likte han repriser. Historieframstilling fra gamle dager opptok han mye.
Når dette leses avholder vi det første kommunestyremøte uten Amund. Det blir uten tvil et spesielt møte. Livet må gå videre, uansett. Likevel blir det merkelig. Det blir nok ikke lett å fylle det tomrommet. Mange, mange år med han har satt sine spor. Han var tryggheten selv. Rolig og behersket utførte han sin jobb. Han viste tillit. Han så sine medmennesker. En person du kunne lite på 100%.
Nesten 6 år med tett samarbeid setter sine spor. Jeg lærte mye av han. Ting jeg garantert får bruk for.
Symbolsk kommer jeg for første gang til å bruke iPad i kirken. Det er i Amund sin ånd. Han brukte alltid iPad under sine planlagte innlegg. En siste gest.
Takk for alt – Amund!
