Tomhendt og stille ble Leirskardet da
Han Jakob i Sandmoen dro herifra
Det var for tidlig, det gikk for fort
Her var ennå mykje han ville ha gjort
Vi ser på kvarandre- det blir vel ei råd
Men savnet kan ingen bøte på.
Savnet av smilet til kvar ei tid
Det dempa konflikter og temma strid
Savnet av stemmen som ga oss råd
Om korsen og korfor og der og då
Han Jakob i Sandmoen satt sine spor
I redskap og bygninger, elv og jord
Det var alltid nokke å styre med
Ho Solbjørg sa ofte «Hann tar ikke fred»
Når andre tok kvile og meint det var dags
Fòr han ned til elva og dro opp ein laks
Lettbedd og rask – om han Jakob forsto
At du trengte ei hand – da kom han med to
Men av og til kunne vi få oss en prat
Med kaffi i koppen og kaker på fat
Då satt han i stolen og hadd´ikkje hast
Og praten gikk lett omkring laust og fast
Og kjekkast det var om han kom i talen
Om folket og livet i Leirskardalen
Om hendelser, minner han hadde gjemt
Men bare de gode – det vonde var glemt
Han Jakob i Sandmoen satt sine spor
Og lever for alltid i minner og ord
Om hjelpsomhet, vennskap, kunnskap og driv
Han bygde og verna og skapte liv
Om Leirskaret noe er stille og trist
Og kjenner på tapet – så veit eg for visst:
At dalen vår ble et litt bedre sted
For han Jakob har vært her – eg takker for det.
Anne Marie Brendmo og Arnfinn Brendmo
