Dette er et leserinnlegg. Innholdet står for skribentens regning.
Har du sett den nydelige, tankevekkende filmen «Skal hilse fra naturen»? Hvis ikke ligger den på NRK, og jeg anbefaler den varmt.
Først av alt fordi det er en vidunderlig reise i vakker, storslått norsk natur. Vi som er gamle nok, kan ikke unngå å sende en tanke til salige Sverre M. Fjelstad. Mannen som mer enn noen brakte naturens vidunderlige verden inn i norske TV-stuer.
Men filmen rommer mer enn vakre bilder. Med enkle grep får vi innblikk i hvordan alt-henger-sammen-med-alt. Vi ser naturen som helhet. Ikke bare ett dyr, ett insekt, én blomst, ett tre, ei elv, ett fjell – men, samspillet mellom alt det yrende mangfoldet som skaper livet.
Har du tenkt over at fuglefjellet Runde favner mer enn fuglene? Betingelsen for at det kunne bli et spesielt sted, handlet om beliggenhet, fisk, tang, plankton og havtemperatur. Straks vi forstår dette, trenger vi bare et glimt av effektive tangtrålere like utenfor Runde, for å innse hvor lett det er å ødelegge den komplekse helheten.
Tilsvarende med korte sekvenser om skog som flatehogges, gruveavfall i Førdefjorden, vindindustri i store fjellområder, hyttebyer som stykker opp villreinens livsmuligheter. Det som på finstemt vis har utviklet seg gjennom tusenvis av år, kan ødelegges på sekunder.
Slik utvides horisonten vår, i to runder. Vi forstår at naturen handler om masse ulike tråder som veves inn i hverandre – og: vi innser at natur/menneske-veven er ute av balanse, fordi vi tar for mye plass, fordi vi mangler vilje til å begrense oss.
Dermed blir det også en politisk film. Burde ikke flere avstå fra å stemme på våre store, grå partier? FrP, SP, Høyre og AP evner jo ikke å tråkke på bremsene. Selv når forståelsen er der, selv når viljen er god, klarer de ikke å holde fast på noe som helst, straks det dukker opp nye muligheter for økonomisk vekst.
Norge tillater dumping av gruveavfall i fjordene, noe nesten ingen andre land gjør. Vi er et rikt land som svir av veldig mye energi, men mye vil ha mer og atter mer. Våre grå politikere fant nylig ut at varig vernede vassdrag kanskje ikke skal ha varig vern likevel. Vi tillater torskeoppdrett, selv om det utgjør en fare for villtorsken, livsgrunnlaget langs kysten i tusenvis av år.
Og så videre. Og så videre.
Det tar aldri slutt. Griskheten trumfer vern. Tanken om å øve seg i kunsten å ta mindre plass, avfeies som idealistisk tøv. Vel, noen av oss gir oss ikke. Vi kjemper videre, og håper at flere vil bli med på laget, sånn at vi kan oppnå ekte endring.
Svein Hammer,
Stortingskandidat Nordland MDG
