Full skår – og en aldri så liten mimaur

Odd Hågensen sitter godt til rette i stolen sin ved Hemnesberget omsorgssenter. Utenfor er det vår i lufta, men inne er det varme i både rommet og samtalen. Randi Erlandsen fra Hemnes kommune har kommet på besøk for å slå av en prat. Her venter minner, meninger, musikk, mimaur og mye latter.

– Hvordan har du det her, Odd?

Odd svarer uten å nøle:

– Det er topp. Full skår.

Han smiler og ser seg rundt.

– Det er jo bare kjentfolk nå. Jeg har jo kjent de fleste her fra før. Det gjør det trygt og greit.

Han trives med roen, rutinen og menneskene. Og selv om han ikke kaster seg over hver eneste aktivitet, deltar han når det skjer noe spesielt.

– Jeg er med når det er noe. Vi har jo underholdningskvelder. Mannskoret og andre foreninger kommer og lager liv. Det er gode tiltak.

Randi nikker.

– Det betyr mye å få folk utenfra inn hit?

– Ja, det gjør det. Det blir noe å glede seg til.

Ventetid og forståelse

Randi spør om det ikke er noe han skulle ønske å endre.

– Noen ganger tar det litt tid når jeg ringer, sier Odd.

Han legger ikke skjul på at det kan være frustrerende å vente på hjelp.

– Føler du at du blir avglemt?

– Nei, nei. De har jo litt å stri med. Det skjønner jeg jo. Men de kunne kanskje gitt slipp på det de holder på med og kommet litt fortere, sier han med et skrått smil.

Han sier det uten bebreidelse, mer som en vennlig påminnelse. For det meste føler han seg godt ivaretatt.

– Det går nå bra. Det gjør det. De gjør så godt de kan.

Mimaur og mild panikk

Så kommer det en liten maurhistorie. Odd forteller om et merkelig og uventet problem som rammet noen av rommene.

– Det var jo det med maur, da.

– Maur?

– Ja, noen fikk maur inn på rommet sitt. Ikke jeg, heldigvis. Mimaur. Men en av damene var skikkelig plaga. Det var ikke snakk om store svarte skogmaur, altså – det var sånne små.

De ender opp med å prate om hvorfor det kalles mimaur, et begrep de husker fra “gamle dager”, men kanskje ikke så vanlig i dag.

Han ler godt når han mimrer om navnet: – Mig, pess-mimaur. Den var ekkel, og når den bet så svidde det.

– Det er ikke hver dag man hører det uttrykket, sier Randi og smiler.

Odd nikker.

– Nei. Men det ble en sånn greie vi lo av. Det måtte vi nesten, for ellers kunne man blitt litt fortvilt.

Maurene ble heldigvis tatt på alvor, og tiltak ble raskt satt inn.

Gamle uttrykk får stadig en liten påminnelse.

– Det var en korgværing som bodde rett over gangen, vi ble gode kompiser. Da vi snakket sammen hadde han stadig vekk slike gamle uttrykk, det var artig å høre.

Maten, musikken og et nei til fiolin

På spørsmålet om hvordan maten er, svarer Odd raskt:

– Jeg er altetende. Det sier vel sitt.

– Så du er fornøyd?

– Ja, det er jeg. Det er ikke som hjemme, men det kan det jo ikke være. Det er variert, og det er alltid noe jeg liker.

Han forteller også at han foretrekker radio framfor TV.

– Jeg hører mye på radio. Det er mer ro i det. Musikk er alltid godt.

– Har du noen favoritter?

– Jeg liker all slags musikk, egentlig. Bare ikke fiolin. Det skjærer litt i ørene.

Han flirer.

– Jeg vet ikke hvorfor. Det er bare noe med den lyden.

Bensinstasjoner og forsvunne grunnsteiner

Odd snakker også om endringer i bygda.

– Vi har mista bensinstasjonen, sier han plutselig.

Randi nikker.

– Ja, det stemmer.

– Det var guddattera mi som dreiv den. Men hun greide ikke å holde det gående. Det ble for mye. Ikke det at det ikke var behov – det ble bare for tungt.

Han ser bort.

– Sånne ting gjør noe med ei bygd. Det blir stillere. Mindre bevegelse.

– Du savner det?

– Ja, det gjør jeg.

Den nye flyplassen

Samtalen svinger videre innom det nye og det store.

– Hva synes du om flyplassen? spør Randi.

– Det blir spennende, svarer han, den ligger ikke så langt unna der han vokste opp i Rana.

Odd ser muligheter i det nye.

– Det blir mer lettvint for de som skal ut og reise. Og vi får jo besøk av svenskene også, de er begeistret for dette.

Små klager, store smil

– Hvis du skulle endret på noe her?

Odd tenker.

– Nei … når man har det bra, så vet jeg ikke hva jeg skal forandre på.

Han ler litt.

– Å klage bare for å klage, det orker jeg ikke. Jo, kanskje at folk klager litt mindre på hverandre. Men det har jeg kjent fra før. Det er liksom ikke nytt.

Randi smiler.

– Det er vel menneskelig.

– Ja. Det er som med kråka – den som maser mest, får minst.

Han blir alvorlig et øyeblikk.

– Men det er godt å kunne flire. Det er det artigste jeg vet. Når man klarer å finne noe å le av, da blir alt lettere.

En hverdag med varme og vilje

Samtalen avsluttes, og Randi slår av opptakeren. Odd sitter fortsatt med det lune blikket sitt.

– Jeg er fornøyd, sier han stille.

– Det tror jeg de fleste er òg.

Og kanskje er det nettopp summen av dette – tryggheten, små humper i veien, mennesker som bryr seg og en og annen mimaur – som gjør at livet på omsorgssenteret er til å leve. For som Odd sier det:

– Har du det bra, så trenger du ikke forandre så mye. Kanskje bare flire litt mer.