Dette er et leserinnlegg. Innholdet står for skribentens regning.
I arbeidet med en anstrengt kommuneøkonomi og ny samfunnsplan har Hemnes kommune engasjert konsulentselskapet PricewaterhouseCoopers (PwC) til å vurdere alternative løsninger for skolestruktur i Hemnes. Rapporten de har levert oppleves å være et viktig grunnlag for kommunens avgjørelse i saken.
FAU ved Hemnes sentralskole mener at både rapporten og den politiske prosessen fremstår som svært mangelfull på viktige områder. I dette innlegget tar vi ikke stilling til alternativene, men vil påpeke manglene vi ser.
Rapporten sier for lite om samfunnskonsekvensene
Rapporten sier lite om hvilke samfunnskonsekvenser som kan følge av endringer i dagens skole- og barnehagestruktur. I innledningen til rapportens del 3, hvor alternative strukturer presenteres, peker den på noe forskning på området, og presenterer noen generaliserte konklusjoner. Men i hvilken grad denne forskningen er relevant for vår lokale situasjon, utdypes ikke. En av forskningsrapportene er fra skolenedleggelser i Sverige på 90-tallet, en annen fra Danmark og ser på nedleggelser i et mer spredt tidsrom fra 60- til 2000-tallet, og en tredje fra én enkelt skole i Nederland. Dette er altså studier fra land med en helt annen distriktspolitikk og samferdselsforutsetninger, og fra en ganske annen tid.
Videre bygger PwC-rapportens konsekvensvurdering i stor grad på reisetid. Den hevder at alle alternativer innebærer ‘kort avstand’ – ettersom det kun er 28 kilometer mellom kommunens største tettsteder og at reisetiden derfor vil være innenfor det rapporten definerer som «terskelverdier» for maksimal reisetid. Denne maksgrensen er definert av PwC i samarbeid med Hemnes kommune, og synes ikke å være basert på nasjonale standarder for hvordan reisetid påvirker elevenes helse og trivsel.
For elever på ungdomstrinnet er maksimal reisetid satt til 75 minutter hver vei, altså totalt to og en halv time daglig på buss! Ut fra dette får vi i de ulike alternativene vite hva som blir gjennomsnittlig reisetid for de 80% av elevene med kortest skolevei, og at ingen er over den svært romslige makstiden kommunen har gitt seg selv. Men rapporten sier ingenting om hvor mange elever som for eksempel vil få 1 til 2 timers reisevei hver dag, kun hvor mange som evt. vil få mer enn 2,5 timer. Det er også verdt å merke seg at skoletransport er fylkeskommunens ansvar. Det er dermed rimelig å anta at det blir løst på billigst mulig måte, altså med så lang melkerute som mulig, med liten mulighet for lokalpolitisk innflytelse.
Rapporten nevner fordeler ved sammenslåing, som større faglige miljøer for ansatte og større sosiale miljøer for elever. Rapporten sier imidlertid ikke noe om når fordelene ved større sosiale miljøer, som økt trivsel og inkludering, faktisk oppnås – eller når slike miljøer kan bli uoversiktlige og øke risikoen for mobbing og utenforskap. Dersom en ikke leser rapporten grundig, kan det fremstå som om større alltid er bedre, selv om virkeligheten er mer sammensatt.
Her er det da helt sentralt å spørre hvilke vurderinger som er gjort eller skal gjøres med hensyn til barnets beste. Dette skal være et tungtveiende grunnprinsipp ved alle avgjørelser og handlinger som berører og angår barn, og det er nedfelt i både grunnloven og opplæringsloven, men som tilsynelatende er tatt veldig lett på her.
Rapporten har vesentlige mangler i de økonomiske beregningene
Rapporten presenterer ulike alternativer for ny skolestruktur, sammen med en form for resultatsammendrag som viser bemanningsbehov, drifts- og vedlikeholdskostnader, samt tilhørende investeringsbehov for hvert alternativ. For eksempel viser rapporten at alternativet med to 1–10 skoler (en reduksjon fra fem til to skoler) vil kreve investeringer på 70 millioner kroner, mens én sentralskole (én skole i stedet for fem) kun vil kreve omtrent 22 millioner kroner.
En betydelig mangel her er at investeringsbehovet kun er basert på et forenklet regnskap rettet mot deler av TEK17-standarden, der blant annet branntekniske, akustiske og miljømessige forhold ikke er vurdert. Dermed får vi ikke vite hva de reelle kostnadene og investeringsbehovene for å møte hele TEK17-standarden faktisk vil være.
Samtidig vil TEK17 ikke være påkrevd for det enklere vedlikeholdet og oppgraderingene skolebyggene faktisk trenger. Vår egen befaring, med fagfolk, på skolebygget på Hemnesberget viser at bygget kan oppgraderes relativt enkelt til en mer enn tilfredsstillende standard – og til en vesentlig lavere kostnad enn det som kommer frem i rapporten. Dessuten kan Hemnes kommune søke unntak fra kravene i TEK17 om noen av dem mot formodning skulle utløses – og det er i så fall kommunen selv som både behandler og eventuelt innvilger en slik søknad. Det er betenkelig at rapporten ikke belyser disse mulighetene eller alternative kostnadsbilder.
Involveringen har vært tilnærmet fraværende
Onsdag 2. april holdt kommunen workshop med tema «Hvordan rigge fremtidens oppvekst i Hemnes kommune på bakgrunn av utfordringsbildet presentert i utredning gjort av PWC.»
Workshopen ble innledet med et innlegg fra kommunedirektøren, som la ensidig vekt på kommunens økonomiske utfordringer, uten å formidle noe av den optimismen mange av oss som bor her opplever. Deretter fikk vi en rask videopresentasjon av PwC-rapporten, uten at svakhetene vi har trukket frem i teksten over kom frem. Så ble vi satt på bord for å «løse oppgaven». Med utgangspunkt i innledningen ble oppgaven i stor grad oppfattet som å velge ett av alternativene i PwC-rapporten, med hovedvekt på det økonomiske.
FAU-representanter satt på sitt eget bord, rektorene på sitt eget, formannskapet på sitt eget, ungdomsrådet på sitt eget og så videre. Muligheten for god diskusjon og utveksling av innsikt på tvers av roller var tapt, og oppsettet la i stedet til rette for krangel mellom bygdene. At det var lite enighet både på og mellom bordene burde vært forutsigbart, og det er trist at kommunen forspilte en mulighet til å både forklare og forbedre kunnskapsgrunnlaget bak rapporten, og til å få verdifulle innspill til den videre prosessen.
Kommunen samlet inn «oppgavesvarene» etter workshopen, uten å si hva de vil bruke svarene til. Vi er bekymret for at svarene herfra kan tolkes som god involvering av elever, foreldre m.fl. i prosessen, men her vil vi si tydelig ifra om at resultatet av workshopen ikke kan regnes som reell involvering. Det er en svært snever involvering, med utgangspunkt i et bakteppe av ensidig og mangelfull informasjon, der man i stor grad ble bedt om å svare på de økonomisk fokuserte spørsmålene som ble stilt, og med begrenset mulighet til å stille egne spørsmål. Dette kan derfor ikke betraktes som reell medvirkning fra foreldre og involvering av lokalsamfunnet. Og det er betenkelig at det ikke er gjort til nå eller lagt opp til det i kommunens plan videre, der neste steg i prosessen er at kommunedirektøren vil ha klart et forslag med anbefalte tiltak allerede 13. mai.
PwC skriver tydelig selv, på side 41 i rapporten:
PwC har imidlertid ikke gjort en helhetlig skole- og barnehagestrukturutredning og en eventuell endring i strukturen krever nærmere analyser, risiko- og konsekvensvurderinger, samt bredere involvering av berørte enn det har vært rom for i dette prosjektet.
Kommunen kan fortsatt legge til rette for en mer åpen og bred involvering av alle oss som berøres. De kan gjennomføre bygdemøter, møte opp på foreldremøter, sende ut spørreundersøkelser. Da kunne man for eksempel fått innsikt i hvordan én til to timers daglig bussing for barna våre vil påvirke bo- og blilysten i tettstedene. For oss som foreldre fremstår det nemlig som åpenbart at det vil ha en negativ effekt – noe som burde vært belyst i arbeidet så langt.
Ta både oss, barna våre – og denne avgjørelsen – på største alvor
Så, kjære kommuneadministrasjon og folkevalgte politikere. Dere har en avgjørelse foran dere som vil ha svært stor betydning for kommunens fremtid. For fremtiden til oss som bor her, velferden til barna våre, for bygdenes bo- og blilyst, og for kommunens attraktivitet for både tilflyttere og hjemflyttere. Ta denne avgjørelsen på største alvor, og baser den på et best mulig kunnskapsgrunnlag og med en reell god og bred involvering av alle som blir berørt. Barnas beste skal veie tungt, og bør i kunnskapsgrunnlaget være belyst og avklart i minst like stor grad som sakens økonomiske sider. Da får kommunestyret et solid grunnlag for det som unektelig vil være en krevende beslutning.
At man er lei av debatten, eller mener at «noe må gjøres», er ikke en god grunn til å ikke gjøre det grundig og riktig. Det som er gjort til nå, er ikke godt nok.
FAU Hemnes Sentralskole
