Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning.
Å uttale ordet «skolestruktur» er nok til å få oppmerksomhet, mistro, sinne og ikke minst redsel stort sett hvor som helst i Norge og trolig i mange andre land også. Selv ikke i de mest sentrale deler av landet eller i områder med befolkningsvekst har man unngått fenomenet forgubbing.
Strengt tatt er årsaken i motsatt ende av skalaen, det skapes for få nye mennesker. Om du snakker med en person som har blitt grå i håret kan vedkommende fortelle om velfylte klasserom fra sin barndom. Totalt var det 5-6 klasser på hvert trinn, om 5-6 år er det like før du får plass til samtlige elever i en eneste klasse.
Det ble mye bråk i Innlandet i oktober da fylkeskommunen vedtok å legge ned seks videregående skoler og skolesteder. Selv ministre valgte å reise for å protestere mot endringene. De som protesterte hevdet det bare var snakk om penger, mens de som argumenterte for endringene fortalte det var mangel på elever.
Selvsagt er det snakk om penger, for elever betyr penger. Færre elever gir mindre overføringer, og politikk handler til syvende og sist om å prioritere. De må ta beslutningene om hvordan pengesekken skal disponeres.
I første omgang får Hemnes omtrent like mye penger som tidligere. Med flere eldre blir det større overføringer, tanken er selvsagt at eldreomsorg koster. Samtidig blir det mindre penger fordi det er færre yngre. Skal politikerne ta penger tiltenkt eldreomsorg for å beholde skolestrukturen, eller skal de endre tilbudet?
Forslaget til ny skolestruktur i den såkalte PwC-rapporten kommer til å vekke sterke følelser og høyt engasjement, naturlig nok. Temaet har vært oppe jevnt og trutt de siste 20 årene, gang på gang har de samme småskolene vært utsatt for trusler om nedlegging, og gang på gang har det endt opp med å fortsette som før.
Flere har beskrevet disse kampene som å stå i en unntakstilstand, med usikkerhet og utrygghet. Samtidig har vel saken aldri vært behandlet skikkelig av politikerne. Ved forrige korsvei for få år siden gikk et enstemmig kommunestyre inn for å bestille en utredning.
Minutter etter avstemmingen sa flere politikere at de ikke kom til å støtte forslagene i utredningen de selv hadde bestilt – dersom konklusjonene var «feil». Slik kan man kanskje opptre om man har en utømmelig pengesekk, men selv ikke de rike kaster penger etter verktøy de nekter å bruke. Og nettopp der ligger problemet: Uansett hvor mange runder denne debatten går, blir veien videre aldri mer enn et spor i sirkel.
