Dette er et leserinnlegg. Innholdet står for skribentens regning.
Da jeg ga ut boka «Hemnesberget – en Norgeshistorie», ble det heftig diskusjon rundt ett tema: kan vi si at stedet var en by, fra rundt 1870 og framover?
Jeg har stått stødig i den stormen. Alt i 1834 skrev Iver A. Heltzen at tettstedet framsto som en folketom by. Førti år senere ble Hemnesberget underlagt en nasjonal byreguleringsplan. Dermed fikk vi de rette, brede gatene i sentrum, med bygninger organisert i kvartaler. Paris og andre storbyer ga inspirasjon til de som tegnet Hemnes.
Nå er ikke verden den samme nå som da. 1400 folk i konsentrert bebyggelse var mye for hundre år siden, men i vår tid er vi et lite tettsted, det innser vi alle.
Likevel, to steder i Norge med bare litt flere innbyggere betegner seg som byer. Vardø er åpenbart en by, men også Kolvereid i Nord-Trøndelag har gitt seg selv bystatus.
Derfor spør jeg: Hva slags innramming bør vi velge, når vi formidler hva Hemnesberget var, historisk sett – hva det er, i dag – og hva slags status det kan få, i framtiden?
Kirkestedet som ble en småby, med industriell produksjon og omfattende handelsvirksomhet, pluss et aktivt kulturliv, med revy, musikk, kunst og rike festivaltradisjoner. Nå som kommunen vår endelig lager en ny samfunnsplan, har vi en fin sjanse til løfte Hemnesberget på Norgeskartet. Vi kan jo f.eks gi stedet offisiell status som kulturlandsbyen på Helgeland.
Ordet landsby har ingen lang tradisjon i Norge, men, tenk over dette: Gjennom 1800-tallet til godt utpå 1900-tallet var samspillet tett mellom Hemnesberget og bygdene rundt – kirkested med sogneprest, skole og konfirmasjon, administrasjonssenter, knutepunkt for samferdsel, handelssenter, sosial og kulturell møteplass.
En småby med tette bånd til landsbygda: en landsby. Landsbyen har positiv klang i språket vårt, ja, den er et honnørord for mange. Det ligger en mulighet her, som vi burde gripe for alt det er verdt.
Oppi Lofoten har det å ta av fra hovedveien og dra til Henningsvær blitt en begivenhet. Kan også vi klare noe sånt? Helgeland får stadig flere reisende på besøk. Det er neppe mange som tenker «Ah, Hemnesberget, vi MÅ ta en svipp innom der». Men vår historie er så spennende, at vi kan oppnå mer. Det krever bare at vi blir litt mer modige i hva vi forteller om oss selv.
Kirkehistorien, båthistorien og krigshistorien står der som søyler. Men forstår vi at Hemnesberget rommer en rekke andre viktige kulturspor, inkludert gjenoppbyggingshistorien etter krigen, som veves sammen til en spennende helhetsfortelling – som vi kan formidle til folk, med mål om å løfte stedet på et vis vi aldri før har forsøkt?
Svein Hammer,
sosiolog med visjoner
