På onsdag dro Reidulv Langvatn og jeg til Hattfjelldal på kåseri. Fin tur, godt vinterføre ved Røsvatnet, mange trivelige folk å prate med,- og jeg synes alltid at det er så godt å komme til Hattfjelldal!
Museumsbestyrer Kjell Vidar Norheim leda kvelden på en god og trivelig måte med en liten film, bildekåseri, intervju, Afrika- Quiz samt kaffe og kaker.
Kjell Vidar kjenner vi godt til gjennom avisene som primus motor for de flinke friidrettsungdommene i Hattfjelldal. De er blitt landskjent for sin flotte innsats, og nå med hele 97 medaljer!
Grunnen til at Reidulv og jeg tok turen, var for å høre om en for meg ukjent korgværing som hadde gjort seg bemerket.
David Olaus Jakobsen var født i Korgen 30.5 i 1844. Hans foreldre var Jakob Davidsen Bollermo, født i 1808, og Berit Elisabeth Benonisdatter fra Hellbekkmoen. David hadde to søsken, Elene Bergitto og Benoni Johan. Vi er ikke helt sikre på hvor familien bodde, men det var trolig i Håkalia i Vesterfjellet, og det antas at David ble født på Brendmoen.
Foreldrene til David dro med ungene til Varntresk, og sammen med de var bror til Jakob, Erik, som var gift med Anne Halgjersdotter. Her bodde de noen år.
Seinere byttet de til seg Valen fra Arne Pedersen og Ragnhild Røllefsdotter som hadde tatt nyrydning der i 1846. Jakob og Erik flytta dit i 1849, men hustruene deres krangla så Jakob m/ fam måtte flytte. Først til Mastutjønno ved Sjelmo der de tok nyrydning i 1851. Noen år seinere flytta de dit garden er idag. Det var ingen velstand, men nøysomhet, både i matveien og ellers. Senga feks var en «madrass» av bjerkeris på golvet.
David Jakobsen var et skolelys og følte han hadde kall til å bli prest eller misjonær. Han holdt preiken for kyrne mens han var gjeter i skogen. Her fra Korgen husker vi lignende fortellinger om «Rikhard Skrikar,» som holdt preiken for dyra mens han var gjeter i Vesterfjellet.
Nøysomheten til tross, David greide seg godt. Han ble konfirmert i Hemnes kirke og var best i kullet. Presten syntes han var så lærevillig at han fikk arbeid på prestegården i Vefsn, lønna for arbeidet var undervisning. Fikk eksamen fra Vefsn Lærerhøgskole i 1863, og var omgangsskolelærer i Susendal før Misjonsskolen i 1868.
11. mars 1874 bar det mot Madagaskar med misjonsskipet «Elieser.» Skipet var ikke forsikra, «kristenfolkets bønner og Guds englevakt var nok,» sa de. 10. sept 1876 ble David gift med Christine Rode fra Finnøy. Hun døde i Stavanger i 1891. De hadde tre unger som vokste opp, Elisabeth, Jakob og Richard. Sønnene reiste til Amerika. I 1892 ble David gift for andre gang, med Anne Nedland, hun var lærer for misjonærenes barn.
Misjonærene hadde et hardt og risikabelt liv, deres fremste oppgave var å hjelpe de spedalske, blinde og døve. Disse var utstøtt av samfunnet, og de lokale syntes det var rart at noen kom langt fra nord for å ta seg av de. Med seg fra Norge hadde misjonærene tønner med bandasjer. Dette var oppklipte laken til bruk på sårene til de spedalske. Også såra sakalaer og andre fikk hjelp, og dette ble satt stor pris på.
Klimaet var tøft og det var stadig angrep fra «sakalaene.» David var der i 40 år i to omganger. Han ble bestyrer på ei lærerskole der, og til slutt bestyrer på presteskolen på Ivory.
I 1914 var han tilbake på besøk på Sjelmo og holdt preiken i Hattfjelldal kirke. Han døde i 1923, og er gravlagt på Vestre Gravlund i Oslo.
Etter kåseriet var det kaffe og kaker og Quiz om Afrika. Siste innslag var «Kjell Vidar i godstolen,» der han intervjua Eivind Fagerheim, som nylig har vært på Madagaskar.
Jeg sier HJERTELIG TAKK til Reidulv og Kjell Vidar & co for en svært trivelig og interessant kveld!
Jan Gunnar Sande
Kilder:
Kåseri ved Kari Hartun i 2024.
Kåseri ved Kjell Vidar Norheim.
Boka: Madagaskarmisjonærer fra Helgeland av Hans Fredrik Bøen.
Avsnitt i boka om David Jakobsen, skrevet av slektningene Laila Graneli og Jon Erlandsen.
Samt samtale med Ørnulf Kibsgaard.
