Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning.
Vi lever i ei urolig tid, der forutsigbarhet og trygghet har blitt byttet ut med raske omveltninger, uro og redsel for framtiden. Norge har i lang tid vært et av de tryggeste og mest stabile landene i verden, en sikker havn å søke til. Vi som er så heldige å være født og oppvokst her tar det gjerne som en selvfølge – noen ganger med god grunn, andre ganger mer naivt. Vi pusler videre med vårt og blir gjerne overrasket når ting ikke fortsetter akkurat som før.
En ting som slett ikke var etter oppskriften, var inflasjonstallene som ble lagt fram denne uka. Prisene har økt langt mer enn byråkrater og eksperter har forutsatt, og dermed begynner de forventede rentekuttene å se fjernere og fjernere ut. Det er svært dårlige nyheter for de av oss med lån, men ikke fullt så dårlige nyheter for de uten. Høy rente skaper større forskjeller – for en nyetablert familie er renten viktigere enn lønnsoppgjøret. De fleste eksperter mente vi skulle få 4–5 rentekutt i år, noe som ville betydd minst 20.000 kroner mer å rutte med etter skatt for en familie med 2,5 millioner i lån. Generasjonsgapet blir stadig større, og det er de unge som står igjen som taperne.
Ustabile forhold gjør også at velgerne er langt fra så lojale som vi er vant med. Arbeiderpartiet har på noen uker nærmest doblet oppslutningen – det er enorme mengder med velgere som shopper parti nærmest fra dag til dag. Kanskje har vi blitt slik? Vi skjemmes ikke over å ha ombestemt oss, og så ombestemt oss igjen.
Betyr dette at vi har blitt mindre prinsippfaste, at vi snur kappa mer etter vinden og det som passer akkurat oss – eller betyr det bare at vi er mer løsningsorienterte? Det finnes nok ikke noe entydig svar, men mangel på forutsigbarhet er skremmende, både for innbyggere og de som står på valg. Det blir litt som en fotballtrener – han eller hun må vise resultater kjapt. Det er ikke lenger slik som før, der man kunne få flere år på å bygge opp et lag.
Dagens politikere opplever at velgerne vender dem ryggen om de ikke leverer raske, positive resultater. I mange land ser vi at de som overtar stemmene, er partier med angivelig enkle løsninger på vanskelige problemer. Løsningene innebærer ofte å fjerne demokratiske rettigheter og tildele mer makt til noen få. Historisk sett er dette en strategi som sjelden har gitt gode resultater for de som har stemt dem fram.
I en tid der alt endrer seg raskt, gjenstår spørsmålet: Skal vi la frykten styre, eller tør vi satse på langsiktige løsninger?
