Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning.
Ekstremvær, varmt, vått, flom, ras, tørke og skogbrann. Alle snakker om været, men ingen gjør noe med det – eller?
Jeg er gammel nok til å huske det gamle værkartet i Dagsrevyen, det med magnetsymboler som smått falt ned eller havnet på feil plass. Været ble jo «aldri» som de meldte, og vi ble overrasket av plutselige værendringer, sommer som vinter.
I dag får vi værvarsler som vi mange ganger kan stille klokka etter, og dermed også ta beslutninger for å unngå farlige situasjoner. Denne uka har SJ innstilt alle tog på Nordlandsbanen, og Hemnes kommune har stengt Svalengveien. Alt på grunn av værvarselet.
Selv de mest skeptiske tar etter hvert innover seg at vi faktisk har fått mer vær, mye mer. Problemet er heller at man har liten vilje til å gjøre noe med det, for det er faktisk mulig å gjøre noe med været. Dessverre er det ufattelig mye enklere å gjøre det verre enn bedre.
Forskere har fortalt oss i flere tiår at klimaendringene kommer, og at de er menneskeskapte. Ting har gradvis endret seg, de mest synlige konsekvensene har dukket opp de siste årene, for eksempel med femtiårsflommer annethvert år istedenfor hvert femtiende.
Motstanden mot å være med å ta ansvar har endret seg fra at dette er bare tull, til at hva kan vel lille Norge eller Hemnes gjøre, det betyr jo så lite. Derfor kan vi fortsette å forbruke fossil energi, la være å kildesortere eller ta helgeturer til Paris eller London. Og det er jo helt sant. Hva jeg gjør betyr jo nesten ingenting! Men det betyr også alt.
Et enkeltindivids valg betyr lite, enten man bor i Hemnes eller i en storby i Kina. En enkelt skattebetalers bidrag i statskassa betyr også lite, eller om du betaler varene på butikken. Det er kollektivet, alle dråper som sammen fyller glasset, som betyr noe.
Derfor er ditt og mitt bidrag så viktig, for å sørge for at kloden kan overleveres til kommende generasjoner i en så god stand som mulig. Dessverre har klimautfordringene blitt politiske ordkriger. Konsekvensene ser ut til å bli mangel på handling istedenfor det åpenbare, vi sitter i samme båt – dette må vi løse sammen.
Mens vi venter på løsningsorienterte ledere kan vi gjør våre bittesmå bidrag, for de er viktige. Om ikke for deg og meg, så for de som skal arve problemene. De fortjener det beste utgangspunktet, det kan vi gjøre noe med sammen.
