Vi er blitt konger i vårt eget rike – en verden av asfalt og ego. Men hva skjer når tronen vakler, og havresekken er tom? Åge Aleksandersen synger: ‘Æ e konge, uten land.’ Har vi allerede satt kursen mot et rike uten grunn? En tidlig morgen på Herøy, med havet som eneste vitne, ble jeg minnet på hvor langt vi har fjernet oss fra naturens orden.
Det var en morgen som luktet tang og tare, ytterst på den nøgne ø, også kjent som Herøy. Et morgenbad skulle iverksettes. Der sto jeg alene med havet foran meg og verden i ryggen – en sjelden stund hvor naturen føltes uberørt, til tross for at jeg, et menneske, var der.
Der satt herr harepus, uanfektet i sitt eget lille univers, mens gåsbua derimot gjorde sin misnøye kjent. ‘Hyl-hyl!’ uttalte hun i sitt gåsbuiske sprog, med nebb og blikk rettet mot meg, som om jeg var en ubuden gjest i en verden som ikke var min. Det var ei tvil. Jeg tok derfor et skritt tilbake. Faktisk to, og forholdt meg stille og rolig, forsøkte å gå inkognito.
Når naturens demokrati fortrenges
En tanke skylte inn over tankemaskineriet mitt: alt vi gjør av bevegelse, vi mennesker, er forskyvning av natur. Innimellom fortrengning. Vi har gjort om vår naturlige plass i naturen til et unaturlig palass. I fysikken snakker vi om sommerfuglens vingeslag som kan forandre en storm. Men vi glemte å ta med naturens vingeslag da vi ga oss selv vetorett til å bygge og forbruke. Hvem sa at naturens demokrati ikke fortjente en høringsrunde?
Så var det dessverre(?) ikke så mye som en tyrannosaurus rex tilbake til å regulere grådigheten vår. Vi snakker bukken og havresekken.
Nå kan vi diskutere hvor stor havresekken var – eller hvor mye vi har igjen i den. Men ett er sikkert: når krybben er tom, hjelper det ikke å skylde på andre. Det vi har brukt opp, må vi også være de første til å fylle opp.
Havresekkens nullpunkt
Videre kan det nok diskuteres om det er greit å mellomfylle den med annet vomfyll enn havre når det begynner å røyne på. Men alle kan vel enes rundt det enkle matematiske resultatet som vil melde seg når den er tom, – da er nullpunktet nådd.
Er det tomt blir vi sultne, og må gjøre noe litt annerledes for å få fylt opp litt i påsan igjen. I havresekken kan man ikke «krite». Når krybba er tom, vet dere, da ser hestene sommerfuglenes vingeslaginnsats, og høyner.
Om man tror på klimakriser eller ikke, spiller vel ikke noen rolle. Men man ligger som man reder, det handler ikke om å tro, det er bare sånn det er. Fakta faen. Gidder du ikke å re, ja så blir det litt humpete i sengetøyet, eller helt fritt for sengetøy.
Så har vi blitt så mange mennesker her på flekken, og om målet ikke er at vi skal være neste i rekken som kun finnes i historiebøkene, slik som en tidligere konge, den nevnte Rex, kan det være lurt med en fot i bakken. Kanskje to?
Hvis vi fortsetter å høste uten å så, vil vi ikke bare etterlate oss en tom havresekk – vi vil også stå der med et sengetøy av grus. En tom havresekk gir verken mat eller noe å re opp med. Akkurat nå virker det som vi prøver å lage en madrass av løse tråder og selvbedrag. Ikke bare for neste generasjon, men for alt liv som deler denne planeten med oss. Når gåsbua mister reirtomta si, kan det hende vi blir neste art som må flytte på oss – om vi i det hele tatt har et sted å dra.
Vi bruker mer enn det vi gir, og tradisjonelt sett gir slik forvaltning et skyggeregnskap med røde tall som fører til endringer, og man haler i land et ok resultat i balanse til slutt. Men nå synes jeg ikke vi hører litt etter i timen vi sover i, engang.
Kong menneske på tronen
Jeg kan ikke se at vi tar et kollektivt skritt tilbake og ser på herr harepus som driver med livet sitt, og undrer nysgjerrig over hans virke. Vi asfalterer gata hans og bestemmer hvor han skal gå, og når. Vi jafser i oss natur med stor appetitt og produserer arkitektur. Vi har fjernet oss fra vår plass i økosystemet, og satt oss selv på tronen. Kong menneske regjerer uten å se seg tilbake, uten å re sengen til neste generasjon- og resten av naturen- med kjærlighet, og ydmykhet over egen tiltenkte plass i det hele. – Og uten å se fremover i lys av historien. Egoet skinner på toppen av behovspyramiden, og vi dundrer videre. Med høy puls.
Så må vi kanskje ta litt mer, arkitekturere noe mer, for å få på plass noen smarte greier som kan regulere forbruket litt på sikt. Få regnskapet i balanse. Vi er energiske i bygginga, og vårt forbruk har økt i utakt. Som det umusikalske bidraget som på mystisk vis kom gjennom første audition, og nå herjer videre i runde etter runde som en kult i samfunnet. Med høy puls.
Vi hyller ringene i vannet som bevis på vår egen fremgang – vår beste versjon av oss selv. Men vi glemmer at disse ringene også drukner andre deler av naturen. Vi har blitt eksperter på å bygge videre, men dårligere på å se konsekvensene av våre handlinger. Mye vil ha mer og fanden vil ha fler. Konsekvensene som dundrer støvfullt rundt på havets bunn ser vi jo ikke. Så da er det ikke sikkert de egentlig er der?
Fire på komforten vi har arbeidd så sterkt for å oppnå, sa du? Justere ned vårt behagelige liv for at andre skal ha det litt ok? Nei, er du seriøs?
En seng av grus eller en fremtid av frø?
Vi lar gåsbua fortvile, og setter opp et naust på reirtomta dens. Men for at havresekken skal havne på plussida igjen, og bukken skal holde seg mett likevel, kan det ligne på at vi må tilføye mer enn vi eter. Havresekkene i verden må fylles på sin unike måte i like unike miljø. Og de som eter mest, må bidra mest. Og kanskje må vår heldige posisjon i verden, forstås som et ess i ermet: her vi sitter med sølvskje i munn og hånd, med tilgang til ren natur servert på sølvfat.
Skal vi fortsette kursen ned i havresekken uten å så nye frø, vil det ikke bare være fremtidens krybber som står tomme – det vil være hele grunnlaget vi står på som smuldrer bort. For kong menneske kan ikke bygge sitt rike av asfalt alene, og selv en konge trenger mat i skåla og frø i jorda for å beholde tronen. De grådige må bli grådig gode på å så – ikke bare for egen vinning, men for å re opp en seng som ikke knirker av tomhet for dem som kommer etter.
Kanskje kongene må ta av kronen, rulle opp ermene og begynne å så – for det er i frøene vi sår, ikke i makten eller asfalten, at fremtiden spirer.
