Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning.
Hemnes står midt i en stille krise som blir stadig mer påtrengende: Befolkningen vår blir eldre, og behovet for pleie- og omsorgstjenester øker i takt med at antall innbyggere over 80 år vokser. Samtidig opplever vi samme utfordring som resten av Kommune-Norge – vi sliter med å rekruttere nok hender til å ta vare på dem som trenger det mest.
Hvem skal ta vare på de eldre når det ikke finnes nok sykepleiere, helsefagarbeidere og assistenter til å fylle vaktene? Og hvordan kan vi forvente at de som allerede jobber i helsesektoren skal klare å stå i jobben, når arbeidsbelastningen kan se ut til å øke og lønns- og arbeidsvilkårene er et godt stykke unna hva de burde være?
Dette er ikke utelukkende et lokalt problem, men selv om det også treffer de store byene, rammer det nok med stor sannsynlighet små kommuner som Hemnes ekstra hardt. Her er det langt mellom alternativene når noen sier opp eller blir sykemeldt, og det kan se ut til å være enda vanskeligere å lokke nye fagfolk til å flytte til bygda.
Kanskje er det på tide at det politiske Norge våkner, og leverer annet enn ros og «godord» i festtaler og på valgkamparenaen? De såkalte «sliterne» – helsefagarbeidere, assistenter og sykepleiere, som daglig sørger for at eldre og pleietrengende får verdig omsorg, fortjener mer enn bare fine ord. Høyere lønn, bedre arbeidstidsordninger og tydelige tiltak for å heve statusen til yrkene sine.
Og så kan man spørre seg hvorfor omsorgsyrkene ikke er blant de mest ettertraktede i landet? Vi vet at etterspørselen etter helsepersonell bare vil øke i årene som kommer, og at man er nær garantert jobb, uansett hvor i landet man ønsker å bo. Likevel er det stadig færre som velger dette som sin karrierevei. Lønnsnivå og status er selvsagt ikke alt her i verden, men at det er en sentral del av problematikken synes å være opplagt.
Lars Saabye Christensen skrev i sin roman «En tilfeldig nordmann – den fulle og hele sannheten om Gordon Mo»: «Men ser vi nærmere etter, legger vi også merke til at den er underbemannet. Bare en utslitt arbeidsinnvandrer henger over rattet. Det holder ikke i lengden. Da er det samme faen om tjenesten er offentlig eller privat, for underbemannet er spikeren i kista, kroken på døra, underbemannet er den siste som slukker lyset. Vi står, eller sitter igjen med dette politiske bildet: Et samfunn som akkurat går rundt, men bare akkurat, og da er det like før det ikke går lenger.»
Som lokalsamfunn kan vi ikke løse dette alene, men vi må gjøre det vi kan for å tiltrekke oss helsepersonell: bedre arbeidsvilkår, mer fleksibilitet og kanskje til og med ordninger som subsidiert bolig eller signeringsbonuser for å få folk til å komme hit.
Våre pleietrengende fortjener verdig omsorg, våre helsearbeidere fortjener verdig behandling, og denne lederen kunne like gjerne handlet om barn og unge og personell i skole og barnehage.
Hvordan får vi så råd til å sørge for det?
At våre politikere kommer til å måtte ta noen upopulære valg og avgjørelser i tida fremover er helt klart. Det er et ansvar de må stå i, og så må kanskje resten av befolkningen erkjenne at morgendagen ikke kan bli som dagen i går og i dag.
Det har den heller aldri vært.
