Dette er et leserinnlegg. Innholdet står for skribentens regning.
Stortingsmeldinga om totalberedskapen i Norge er lagt fram, så da er vi vel berget. Eller? Mat og vann er det mest grunnleggende behov vi mennesker har, men det vies forbausende lite oppmerksomhet i meldinga. Heller ikke hva som må gjøres, og til hvilken pris. Hvorfor bry seg, sånn egentlig? Norge har alle forutsetninger for å klare seg godt i en krisesituasjon, men vi er faktisk et av de dårligste landa i verden på selvforsyning.
FRP og Høyre, som er størst iflg meningsmålinger, ønsker å redusere overføringene til jordbruket. Sittende regjering har snodd seg unna jordbrukets krav om ærlige tall i det lengste. De fremhever sine store jordbruksoppgjør, og overser glatt at gårdsbruk legges ned hver dag. Er de 7 promille som produserer mat, altså bøndene, blitt en minoritet kun et fåtall ser nytten av?
Rasjonering på mat kom relativt raskt i 1940. Hvor raskt går butikkene tomme for varer i dag? Tror du en krise varer i bare 7 dager? Hva skal vi spise i de nye tilfluktsrommene? Hvor lenge tror du de store gårdene kan driftes uten strøm og vann? Hvem skal håndmelke 50 melkekyr eller bære vann til 500 sau? Hvem skal fore 2.000 høner manuelt, kanskje uten tilgang til pellets? Vi heier på alle bønder, men i 70 år har vi effektivisert gårder til å bli store og sårbare. En utvikling med store gårder på få hender kan bli fatal.
Vi ser at krig og konflikt kommer stadig nærmere, og det skremmer nok mange av oss. Men andre hendelser bør skremme oss like mye. Insektene i verden forsvinner i stort tempo. Antall fugle- og dyrearter er drastisk redusert, og arter forflytter seg og forstyrrer hverandres miljøer. Klimaet blir varmere, og mer tørke hemmer matproduksjon. Vi ser skogbranner som sluker både natur og by. Og de store grunnvannsreservene i verden er kritisk lave eller forurenset.
Allikevel ønskes mer volumproduksjon som gir mer intensivt jordbruk med «rovdrift» på dyr, vann- og planteressurser, med økt fare for alvorlige sykdommer. Vi tillater at stadig mer av vannet vårt brukes til datalagring, Tik-Tok-videoer og KI som skal forenkle det krevende livet vårt, og NHO-sjefen slipper unna når han kaller det useriøst at vi ikke har fått flere vindturbiner i naturen vår.
En reetablering av små og mellomstore bruk over hele Norge kan sikre nordmenn tilgang til kjøtt, poteter og grønnsaker, men vi lar heller sau og ku defineres som klimaverstinger. Det blir en digresjon at metan fra ku og sau har et kretsløp på cirka 12 år. Metanhemmere er løsningen. At tundraen i nord er i ferd med å smelte, med fare for gigautslipp av metan, nevnes ikke.
Vi frykter at «Matsjokket» kommer. Når store jordbruksområder i verden ikke lenger kan produsere mat, og derav hverken fø sin egen befolkning eller andre lands godtroende forbrukere. Da er det for seint, folkens. Da er vi på hælene, og en får berge seg den som kan. Kjenner du noen som produserer mat? Hvis ikke, så forberede deg på «sveltihjel». I Norge har generasjoner før oss kjent på hva det er, men at vi skal komme dit igjen er en skam.
Politikere som proklamerer satsing på norsk jordbruk, får værsågod å forklare hvordan og med hva. I 70 år har vi hørt politikere forsvare sin satsing på norsk jordbruk, men fremdeles legges det ned en gård hver dag. Gårder, som tross liten størrelse, vil kunne gi mat til folk og være en reel beredskap. Beredskapsevnen, matforsyninga og framtida vår avhenger av politikere som forstår alvoret. Historiebøkene vil fortelle hvilke politikere som stod opp for det norske folk, og hvem som gjemte seg bak fagre ord. Nå krever vi ærlige tall, ærlige politikere og reel beredskap!
Rakel Nystabakk, Bonde og styremedlem NBS
Ellen Sørumgård Syse, Bonde og styremedlem NBS
Trude Hoff, leder Inderøy NBS
Ragnar Ørdal, Bonde og siviløkonom
