Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning.
I denne adventen har vi laget en litt annerledes adventskalender, med dialektord. Dialekt skaper engasjement. Det er røtter og tradisjoner som vi gjerne vil ta vare på, men som gradvis forvitrer i en stadig mer internasjonal hverdag.
I følge 1. Mosebok var det Vår Herre selv som sørget for at ikke alle snakker samme språk eller dialekt, og skapte babelsk forvirring. Jeg tror ikke akkurat den historien er helt etterrettelig, men det hevdes at når menneskene ikke lenger forsto hverandre spredte de seg ut over kloden.
Kommunikasjon er viktig for å oppnå forståelse og samarbeid, naturlig nok – og for å unngå misforståelser som fører til konflikter. Historien viser at land som isolerte seg tegnet sine egne bilder av de utenfor som fiender, og tildelte dem vonde meninger og egenskaper. I så måte har vel lite endret seg, heldigvis er det hele langt mindre alvorlig på det helt lokale planet.
For dialektforskjellene mellom bygdene og internt i bygdene er mange ganger overraskende store. Noen velger å tviholde på sine særpregede lokaluttrykk, andre tilpasser seg for å bli forstått. Selv husker jeg godt da jeg var i militæret for halvannen mannsalder siden, der «søringene» så ut som spørsmålstegn når jeg snakket om «kørvan». De fikk finne ut av det med egenlæring, og ved første perm var det å oppsøke bestemor for å fiske ut flere vanskelige uttrykk jeg kunne skape mer babelsk forvirring med.
I dagens Norge sprer bokmålet seg utover stadig større areal, egentlig merkelig ettersom ingen egentlig snakket denne målformen. Samtidig opplever vi at våre unge bruker stadig flere engelske uttrykk. Betyr dette at språket vannes ut, eller at det utvikles?
Vi er som oftest kjapt ute med pekefingeren når noe vi er vant med endret. At språk påvirkes og «stjeler» fra andre språk er ikke noen nymotens påfunn. Vikingene satte varige spor etter seg i det engelske språket, ord som brukes verden over den dag i dag.
Selv vil vi nok slite med å forstå våre forfedre 10-15 ledd tilbake i tid, språket endres løpende, enten vi liker det eller ei. Det er ingen katastrofe, det viktige er at vi får uttrykt våre meninger fritt, og i den språkdrakt som passer oss best. Og så skal vi selvsagt fortsette med å ta godt vare på lokale uttrykk – det er med på å gjøre oss til akkurat oss.
