En påle og en samfunnsbygger av dimensjoner forlot oss i november – verden ble et langt fattigere sted uten Eilert Præsteng.
I 25 år var du min beste venn, og i de fleste av dem min beste arbeidsgiver noensinne.
Uten at vi kjente hverandre overhodet fra før, spurte du i 2000 om jeg kunne tenke meg til å begynne og arbeide i lag med deg og Ivar på brygga i Odden. Jeg tenkte at det var en sjanse jeg ikke kunne si nei til, så jeg sa opp jobben på Mo, og bare ventet hele sommeren til å få begynne hos dere. Og det ble et fantastisk samarbeid! Jobben med regnskapsførsel for Rana Plast AS, E. Præsteng & Co. Og Præsteng Industri AS var en ting, jeg fikk jo i tillegg ekspedere kunder i butikken, gå i banken og på posten, og delta på båtmessen i Oslo og i Sandnessjøen. Det var ei fantastisk lærerik tid jeg endelig fikk ta del i, vi hadde et samarbeid av en annen verden, og vi ble veldig fort verdens beste venner.
Det ble hytteturer i Røssvatnet med fiske og skiturer. Vi kom oss aldri på Okstindan i lag, men i alle år hadde vi flere timers-lange gode samtaler, og vi likte å tro at det var vi som løste «verdensproblemene». Vi opprettholdt vennskapet og den gode kontakten i alle år, vi møttes på kafé, eller på brygga eller heime hos dere, det var aldri et vondt ord oss imellom.
Jeg var på besøk hos deg ukentlig etter at du fikk din diagnose, Tove serverte og alt var bare godt. Du ringte meg siste søndagen du var hjemme, ville gi meg den fantastisk vakre boka «Fire generasjoner Præsteng», som du var den største bidragsyter til.
Og jeg fikk komme en siste gang og besøke deg på sykehuset. Jeg fortalte at jeg var i gang med boka, du kunne ikke helt skjønne at jeg ikke hadde full oversikt over alle detaljene, du holdt meg sterkt i hånda, var roligheten selv. Akkurat som du alltid var, du slo ikke om deg med de store ord, du var rolig og ydmyk, og ikke minst ekstremt saklig.
Takk for alt du var for meg, Eilert.
Tore
