Dette er et leserinnlegg. Innholdet står for skribentens regning.
Debatten om handlingsrommet til Hemnes Boligstiftelse har versert friskt de foregående månedene. Foreløpig er det lite som tegner til at den vil avta i styrke – eller omfang. Snarere tvert imot. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.
Boligstiftelsen i Hemnes er et selvstendig juridisk subjekt. Boligmassen de er satt til å forvalte er i sin tid gitt av Hemnes kommune, hvorpå det vil være betimelig å påpeke at eiendomsmassen er ervervet av skattebetalernes midler. Så langt alt vel.
Kommunestyret har gjennom forslag gjort en selvstendig vurdering vedrørende tiltenkt erverv av eiendom i Olderneset. Forslaget falt. Boligstiftelsen har allerede boligmasse som sårt trenger oppgradering og vedlikehold, og Hemnes kommunestyre fant det ikke formålstjenlig å skulle ytterligere øke eiendomsmassen uten å ha en konkret plan for benyttelse. Sådan foreligger ikke pr i dag.
Når så Boligstiftelsen velger å ignorere anbefalingene som kommunestyret i klartekst har gitt dem, er vi flere som rynker pannen i forundring.
Hva er det egentlig som foregår?
Boligstiftelsen selv, gjør seg høy og mørk, og påberoper seg autonomi fra det til enhver tid sittende kommunestyre. Isolert sett kan det sies å være riktig, men som andre har påpekt så tydelig tidligere i debatten: ikke engang Høyesterett opererer et kontekstuelt vakuum. Vi er alle en del av et større bilde.
Hemnes kommunestyre består av 23 personer fra hele kommunen. Det er disse som i fellesskap avgjør
1) hvor mange omsorgsplasser Hemnes kommune skal ha,
2) Hvordan disse skal etableres,
3) hva de skal koste samt
4)hvor de skal ligge.
Dersom man stiller til valg, og ikke mottar oppslutning sterk nok for sitt kandidatur til å komme inn i kommunens øverste politiske organ, er man altså ikke blant de 23 som skal ta denne avgjørelsen. Dersom man er en av de 23 som fremmer slike forslag og ikke får gjennomslag, er kampen i praksis over. I hverfall i denne omgang.
Da vitner det om ekstremt dårlig demokratiforståelse å forsøke gjøre Boligstiftelsen om til et overkommunalt organ, som ser seg berettiget til å skulle overprøve kommunens beslutninger.
At lokale tettstedpatrioter med nese og hjerte for alt som ganger eget postnummer ikke ser disse vidtrekkende konsekvensene, er ikke så overraskende. Mer alarmerende er det at Arbeiderpartiets tidligere ordførerkandidat, med lang fartstid i politiet, som har jus i fagkretsen sin, øyensynlig ikke forstår bedre. Eller vil forstå. For dette handler mye om vilje.
Sagt på en litt annen måte: spetakkelet Hemnes Boligstiftelse har iscenesatt, er et grotesk teater som bidrar til å øke trykket i tettstedskonfliktene, bidrar til å øke politikerforakten og bidrar til å øke disrespekten henimot folkevalgte generelt. Både de som overprøves som kommunestyrerepresentanter, men også de som sitter i stiftelsen der tiltar seg et mandat de hverken skal ha – eller som er i tråd med stiftelsens intensjon.
Fra rettsvitenskapen kjenner vi til hvordan lovtekst må tolkes for å kunne tydes som rettskildefaktor, der igjen skal kunne gi en rettsregel. Som én av flere faktorer.
Skulle det være av interesse, kunne man dra en analogi til stiftelsesarbeidet og stiftelsens opprinnelige intensjoner. Ikke på et eneste punkt er det beskrevet at stiftelsens oppgave er å springe i veien for det langsiktige og seriøse arbeidet som kommunestyret utøver. Ei heller er det beskrevet at Boligstiftelsen skal fungere som et overkommunalt organ der bedriver aktiv ressursforflytning i retning av styrelederens foretrukne postnummer.
Det vil være lett å forestille seg en situasjon der Boligstiftelsen iverksetter boligbygging uten hjemmel i kommunestyret, og uten tilgang til de gunstige finansieringsordninger som kommunen særskilt begunstiges med. I neste omgang skal det heller ikke være vanskelig å forestille seg at dersom det så skal vedtas nye omsorgsboliger i kommunen, så vil de kostbare, men allerede etablerte bygg, kunne ha en slags logisk fortrinnsrett med hensyn til lokalisering av kommunale boliger. Noe annet ville kunne sees på som ressurssløsing.
Slik uthuler man altså det folkevalgte demokratiet i en kommune, og på sikt river grunnmuren for det nitidig, politiske og frivillige arbeidet som legges ned. Slik bryter man også ned tilliten – og engasjementet – til legitimt valgte representanter. Og slik sørger man for å gjøre rekrutteringer av flere kommunepolitikere enda mer utfordrende.
Ingen av delene skaper økt bo- eller blilyst – uavhengig av hvor man befinner seg i kommunen.
Derimot representerer det samlede resultat et demokratisk problem.
Kanskje er det også derfor flere reagerer?
Jon-Erik Grønbech
Du vil kanskje også lese
Ville kaste styret i boligstiftelsen
Katten Bergamote forsvant ved Saltstraumen, ble funnet i Korgen og skal nå heim til Frankrike: – Det er ikke langt å kjøre når man skal hente noen man er glad i!
– Man må aktivere beistet i seg før man spiller!
Tilsvar til Roger Stensen: – Ikke har vi påført kommunen en krone i utgifter, og det kommer vi ikke til å gjøre heller.
