Dette er et leserinnlegg. Innholdet står for skribentens regning.
Året var 2012, og jeg meldte meg inn i et miniparti, ukjent for de fleste. Jeg skrev derfor kronikken «Høyre, AP og De Grønne», et forsøk på å sammenligne MDG med de andre partiene i norsk politikk. Det ble en viktig tekst, lest og delt av politisk interesserte i hele Norge.
Tolv år er lenge siden. Både verden, MDG og sannsynligvis også jeg har endret oss. Derfor var det med en solid dose skepsis jeg leste den gamle teksten på nytt. Den står seg heldigvis bedre enn fryktet, men tiden er inne for en oppgradert versjon, nå med forankring i Nordland.
I 2013 var jeg tredjekandidat til Stortingsvalget i Sør-Trøndelag, og fikk dermed være med da MDG tok steget inn på Stortinget. Etterpå trakk jeg meg ut, og ble isteden den grønne politikkens forfatter i Norge. Underveis ble det heimflytting til Hemnesberget, og i fjor var det tid for politisk comeback. Det ga plass i kommunestyret i Hemnes, og i 2025 blir jeg Nordland MDGs førstekandidat til Stortingsvalget.
Det sto ikke skrevet i stjernene at en gammel Høyrepolitiker med mange sosialdemokratiske verdier, skulle havne i MDG. Hva gjorde at jeg ble forført, og siden har forblitt ganske trofast?
I 2012-kronikken plasserer jeg Miljøpartiet De Grønne i midten av venstre/høyre-skalaen. Teksten er innom både demokratiet, forholdet mellom statsmakt og valgfrihet, økonomiske stridstema, arbeidsliv og næringsutvikling, by- og distriktspolitikk, menneskesyn og etiske verdier. I alt dette befinner MDG seg i det politiske sentrum, der partiet vekselsvis samspiller med både rød og blå side.
Hva var da poenget med enda et parti? Det enkle svaret er at naturtap, klimaendringer, svekket livsmiljø og overforbruk av ressurser er vår tids største utfordring. Her er vi et annerledes parti. Vårt oppdrag er å løfte disse temaene, sørge for at de blir tatt på alvor av de andre partiene.
Det tradisjonelle venstre/høyre-skillet er fortsatt viktig, men det står tidvis i veien for vår evne til å endre kurs i grønnere retning. Det AP, Høyre, SP og FrP har til felles, er at de har bundet seg til ei mast der evig økonomisk vekst trumfer alt annet. Det ser vi tydelig i praktisk politikk, både i Norge som helhet og i kommunene vi bor i. Det såkalt «grønne skiftet» har medført at vi bare fortsetter som før, uten å ta oss tid til mer dyptgripende diskusjoner om hvor vi vil med samfunnsutviklingen.
For meg er det derfor viktig at MDG er et blokkuavhengig parti. Først når vi frigjør oss fra motsetningen mellom rødt og blått, finner vi åpningen til å forme en genuint grønn politikk, der miljø ikke reduseres til én sak på linje med andre saker. Natur, miljø og klima er viktigere enn som så. Det er rammen for alt, selve grunnbetingelsen for et godt samfunnsliv med høyt velferdsnivå.
Selv om SV og Venstre rommer mye bra miljøpolitikk, har de ikke nok vilje til å virkelig snu på flisa, til å la den økologiske balansen forme våre politiske veivalg på alle saksfelt.
Gitt slike tanker ble Miljøpartiet De Grønne mitt parti. Det handlet ikke om standpunkt i enkeltsaker, men om viljen til å se det bærekraftige miljøet som politikkens sentrumspunkt, der vi utmeisler en grønnere samfunnsutvikling, justerer våre livsverdier, sløser mindre og sirkulerer mye mer.
For å få dette til må vi forbedre hvordan politikken former samfunnslivet – og vi må justere hvordan økonomien fungerer, i grenseflaten mellom produksjon og forbruk på den ene siden, og naturens tålegrenser på den andre siden.
MDG er en drivkraft her, men vi kan selvsagt ikke skape endring alene. I kommunestyret i Hemnes samspiller vi veldig godt med Venstre og SV. Utover dét har jeg et håp om at radikaliteten i Rødt, solidaritetstenkingen i AP og verdikonservative strømninger i KrF og Høyre, på hvert sitt vis kan bidra til en politisk debatt der økologisk bærekraftig utvikling blir viktigere enn evig vekst.
De som er enig i at dette er vår tids store utfordring, bør definitivt bidra til å løfte MDG over sperregrensa i 2025. Først da kan vi bli et grønt samlingspunkt for alle gode krefter i norsk politikk.
Svein Hammer,
Nordland MDGs toppkandidat til Stortingsvalget
