Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning.
Før, mens mange av oss var yngre, og kanskje før det også, da var politisk tilhørighet en statisk egenskap, mer eller mindre hugget i stein. Slik er det ikke lenger, heldigvis.
I dag ser vi at makthavere i fungerende demokrati sjelden får sitte veldig lenge. De rekker ikke å bli altfor vant til makt, og rekker ikke å forme lovene og systemene etter seg, det blir de som i stor grad må tilpasse seg.
I de siste årene har vi sett svært store svingninger på kort tid, både politisk og holdningsmessig. Partier som har enkle løsninger på store spørsmål har vært tiltrekkende, men framgangen består ikke av lojale velgere, men av håpefulle og noen ganger irriterte velgere.
Vi så det foran forrige stortingsvalg, Senterpartiet var i ferd med å bli landets største parti, i dag er de bare så vidt over sperregrensen. I dag er det Fremskrittspartiet som har overtatt rollen, de har vunnet tilbake oppslutning etter å ha sluppet unna å sitte med makt, i opposisjon er løsningene ofte mye enklere. Det vil nesten alltid være velgerne som er i bevegelse som avgjør valg, det er rett og slett demokrati.
Like så interessant er det å se hvordan unges meninger har endret seg usedvanlig brått. For få år siden var de mest opptatt av klimasaken, og sa klart fra om hva de mener om fossilgenerasjonens manglende grep. På samme måte hører vi om folk som sto i miljøbevegelsen i USA nå støtter Trumps proteksjonisme, der tiltak for å berge klimaet skal fjernes eller reverseres.
I det hele tatt ser det ut til at klodens framtid har blitt mindre interessant samtidig med at vi daglig ser flere og flere negative resultater av klimaendringene, og ikke bare hos de yngre. Over hele kloden ser vi framgang hos de som i minst mulig grad er villig til å ta grep, og som i stor grad fornekter klimakrisen mens den utspiller ser rett foran øynene våre.
Når dette kombineres med tøffe tider økonomisk og den såkalte eldrebølgen, blir det utfordrende for politikerne å sanke stemmer. Endringene i alderssammensetningen i befolkningen, demografien, kan politikerne vanskelig gjøre noe med. Det kan derfor bli interessant å følge politikken rundt i Norge de kommende årene. Samtidig som det blir bedre plass for elevene blir det trangere på eldresentrene.
Klimakrise, færre unge, flere eldre og mindre penger å rutte med, det blir uro det!
