Avisa Hemnes
3 minutter lesetid

Beredskap i velstands-Norge


Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning. 


Onsdag ble endelig Hemnes hel igjen. I 13 dager har avstanden mellom Hemnesberget og Korgen økt fra 30 til ca. 270 kilometer om man har brukt en fergefri og anbefalt vei.

Heller ikke de som velger bort bilen har hatt mange muligheter for å komme seg nord- eller sørover, forbi rasstedet like sør for Finneidfjord. Det har skapt masse problemer og utfordringer for og arbeidstakere, bedrifter, skoleelever, studenter, lærlinger og pasienter for å nevne noen.

Vi bor i et rasutsatt område, med både kvikkleire, bratte fjell med mye løsmasser og andre utfordringer. Når vi ser oss rundt er det spor etter historiske ras på svært mange plasser, dette er ikke en nyhet, det er en pågående historie.

Vi kan nok aldri forvente å leve i absolutt trygghet, naturkreftene greier vi ikke å temme til enhver tid. Med klimaendringene, som allerede påvirker dagliglivet til svært mange, kommer utfordringene til å bli enda større.

Nordland er så smalt at det mange steder er få og ingen omkjøringsmuligheter. For transport som går nordover eller sørover er heller ikke omkjøringen veldig inngripende. En time eller to ekstra i en periode er overkommelig. Verre er det om det blir slik vi opplevde i Hemnes, at kommunen ble kuttet i to, og omkjøringen blir på fire timer, eller åtte timer tur-retur.

Det vil ikke overraske om det i tiden som kommer vil oppstå diskusjoner i både kommune, fylkeskommune og stat om beredskap. Hva kan innbyggerne forvente av hjelp når en så selvfølgelig transportvei bare forsvinner?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sårbarheten er i alle fall blitt svært så synlig, og innbyggerne både forventer og krever endringer. Også andre deler av landet har blitt rammet av lignende ting de siste årene. Bruer og veier har blitt ødelagt og krevd alternative løsninger. Det har også vært store oversvømmelser som både har krevd penger for å rydde opp, men også der behovet for å sikringstiltak for å unngå reprise er åpenbart.

Spørsmålet blir hvor mange reserveløsninger samfunnet ser seg råd til å spandere, er det bare livsviktige funksjoner som skal dekkes, eller skal vi forvente mer? Og, ikke minst, hvem skal finansiere reserveløsninger?

Det er naturlig å tenke at veieierne må stille opp, men i forbindelse med togulykken har vi sett at det ikke er en opplagt løsning.

Det kommer helt sikkert til å bli en kamp mellom stat, fylkeskommuner og kommuner flere steder i landet, og med en bunnskrapt kommunekasse har Hemnes små finansielle muskler til å utarbeide løsninger på egen hånd.