Dette er et leserinnlegg. Innholdet står for skribentens regning.
Formannskapet i Vefsn kommune har lagt seg på en stø kurs. Den bringer kommunen direkte til en sikker plass på Robek-lista. Formannskapet har foreslått å båndlegge til sammen 166 km2 til kommende vindkraftutbygging i 4 – 6 år framover. Øyfjellet vindkraftverk holder til på 40 av dem, men resten er holdt av for framtidige vindkraftverk. Vefsn kommune kan ikke ha skjønt stort av hva de holder på med når de helt åpent meddeler at de vil ha vindkraft, og at mest mulig utbygging er et være eller ikke være for kommunen. Mest mulig betyr garantert Robek. At Øyfjellet Wind har skaffet seg et underskudd på minst 300 millioner bare i løpet av 2023, ser ikke ut til å affisere det minste. Heller ikke problemene med å inndrive de økonomiske forpliktelsene som vindkraftverket har lovet, ser ut til å endre den stø kursen mot elendigheta pluss et utall av rettssaker og økonomiske krav fra innbyggerne.
Det er mulig at svenskene har kommet litt lengre i utbyggingen av vindkraft på land, for nå har de økonomiske konsekvensene begynt å vise seg der. Halvparten av de svenske vindkraftverkene er på randen av konkurs. Til sammen har de svenske kraftverkene akkumulert et tap på13,5 milliarder SEK. De som ennå mottar støtte i form av subsidier holder seg ennå flytende.
De som står bak denne undersøkelsen hevder ganske enkelt at: ”Vindkraft er en garantert tapsbutikk”. Grunnen er som de sier: – ”Når det blåser kan alle anleggene levere strøm, men da synker prisen til det laveste nivå. Når det ikke blåser går strømprisen kraftig opp, men da kan ikke vindkraft levere”. De viser også til at tapene blir verre dess mer vindkraft som bygges ut, og konkurs er et garantert resultat. Tapene er spesielt store i de nordlige delene av landet hvor vindkraften er mest omfattende. oe å tenke over for utbyggingskåte Vefsninger?
Nylig har kommunedirektøren i Hattfjelldal også latt seg overtale av Nordic Wind til å innstille positivt til vindkraft. Hele tre store områder har Nordic Wind sett seg ut som aktuelle i kommunen. De er til sammen på 284 km2, og i tillegg har Statkraft sett seg ut et område på 80,78 km2.
Felles for de områdene Vefsn ønsker å båndlegge og Nordic Wind og Statkraft ønsker seg, er at de alle er LNFR-områder, og må omgjøres til Industri. Det kommer garantert til å bli bråk av dette, langvarige rettssaker og svære utgifter for begge kommunene. Jeg sier bare: At de tør!
Saken skal behandles i Plan og ressuresutvalget i Hattfjelldal den 8. oktober
Advarsel: Det høres fornuftig og tilforlatelig ut at kommunene vi ha en konsekvensutredning først. Haken er bare den, at har de gitt fra seg lillefingeren, har de som planlegger utbygging rett til å forsyne seg med resten. Å gjennomføre en slik utredning bringer kommunen ut på tynn is, og da blir det umulig å karre seg til lands eller sikker is igjen. Dette er et forhold som de færreste er oppmerksom på, spesielt etter at utbygger har lovet den gull, men ikke mye grønne skoger. Det blir ikke mye gull heller, men glassperler glimrer jo også. Mitt råd: Ikke start på den galeien!
Alle kostnader må med
Den første oversikt jeg har sett der alle kostnader ved produksjon av landvind er satt opp kommer fra Tyskland. Omregner i norske kroner er det 5,52 kroner/kWh. I tillegg kommer diverse avgifter pluss fortjeneste til selskapet, så det ender på kr 6,50 /kWh. Da er hverken vedlikehold, reparasjoner eller havari tatt med.
Norges vannkraftverk ble bygget før finanskapitalen overtok roret i landets politiske liv og beslutninger. Bygget med fellesskapets skattepenger og innsats, og er for det meste nedbetalt. Derfor klarer disse anleggene å produsere strøm, ikke bare stabilt og uavhengig av vær og vind (!), men nøyaktig når det trengs. Og prisen etter samme regnestykke er 12 – 14 øre pr. kWh. Påslaget her er kun normalt vedlikehold. Da blir det totalt uforståelig hvorfor våre myndigheter i det hele tatt har rota seg borti vindkraft. Det må bety totalt fravær av enhver evne til å se framover, vurdere konsekvenser og en kunnskapsløshet uten sidestykke.
Allerede nå ser vi dramatiske konsekvenser i den norske vindkraft bransjen; utenlandske investorer selger unna vindkraftverkene sine. Det gjelder Guleslettene, Tellenes, Tonstad og Midtfjellet som selges til norske kraftselskap. Selgerne er Black Rock, Aquila Capital og SUSI Partners, og flere følger nok etter. Grunnen er at det snart er slutt på subsidier fra Staten, og når selskapene ser langt nok framover, er det kostnadene pr. kWh jeg nevner over som er utløsende for salgsiveren. Og jammen meg enda rarere, at det finnes noen som vil kjøpe? Anleggene selges nok billig, til bedrifter som har tro på stigende strømpriser, og ikke minst at Regjeringen skal komme til unnsetning med tilskudd over en viss pris. Og dermed er vi inne i en ny runde med subsidier. Noe som neppe er en sunn måte å drive en bedrift på.
Kommer mer
Det venter nok flere skjær i sjøen framover for denne bransjen, og spesielt hvis Regjeringen er så enormt redde for sitt omdømme utenlands, investor-tørke og naive at de går med på Fornybardirektivet fra EU. Der er kravet å bygge vindkraftverk i rivende fart, for å hjelpe til med å dekke EU sitt kraftbehov. Noe vi aldri klarer, om vi så dekke alle norske tilgjengelige og egna fjellområder med vindturbiner. Levetiden for vindturbiner er maks 30 år. Når den tiden er omme, er vakre fjellområder, brukt til rekreasjon for helsa, både psykisk og fysisk til tusenvis ev mennesker, kulturell og ervervsmessig virksomhet av urbefolkningen vår, en stor og viktig turistnæring i utkantstrøk, og hundretusener av utøvere av jakt og fiske. Til ruinområder skapt av myndighetenes totale uforstand! Regjeringen skriver om avslutningen av de 30 driftsårene at:
”Konsesjonæren må i driftsperioden sette av økonomiske midler til dekning av nedleggingskostnadene. Ved nedlegging skal landskapet så langt det er mulig tilbakeføres til naturlig tilstand”.
Når selskapene som har profitert på denne virksomheten går konkurs, er det grunneierne, kommunen og regjeringa som blir sittende med Svarteper. Juridisk sett kan grunneierne bli pålagt å rydde opp i ruinene, noe de neppe vil klare. Det vil heller ikke kommunene, så er det befolkninga som sitter igjen med et område som før var vakker natur, livsnødvendig for noen, som nå har blitt en ruin”park”. Investorene har for lengst luktet lunta, har raska til seg alle verdier og stukket hjem til sin postboks i et skatteparadis. Norge sitter igjen med søpla, ødelagte samfunn og natur, ruinert urbefolkning og ei diger regning. Er det dette vi skal overlevere til kommende generasjoner?
Bør Børson Jr.
Johan Falkberget skrev ”Bør Børson Jr. i 1920. Jeg leste boka som tenåring, men også seinere som voksen, og finner ut at de siste par årtiers regjeringer har større og større likhet med denne mannen. En passe naiv person som besitter lite kunnskap, men et brennende ønske om å vise seg fram og klatre oppover i ”det gode selskap”. Kanskje regjeringa har nådd sitt mål, kan lene seg bakover i godstolen og ta politikken med ro. For både utenriks- og forsvarspolitikk blir tatt hånd om av New York og Pentagon. Ressursbruken, store deler av økonomien og kontroll med elektrisk energi, vindkraftutbygging og rasering av natur til EU og EØS sitt system av utsuging av medlemsstater. Det som er i behold er olja, og der hoper pengene seg opp i det såkalte ”Pensjonsfond utland” som vi egentlig ser veldig lite til, tross sin enorme størrelse. Vi har drevet så intens markedsføring av det flotte landet vårt, at turistinvasjonen har tatt aldeles overhånd og blitt en landeplage.
Nedtur i stortingsmeldinga
I løpet av de siste regjeringsperiodene har det blitt verre, nemlig at landet vårt styres etter økonomiske retningslinjer. For tre år siden meddelte Hurdals-erklæringen at ”Nå er det vanlige folks tur”. Mens ”oljefondet” hopet seg opp med titalls tusener med milliarder på bok, ble køene som deler ut gratis mat lengre og lengre. Det var med andre ord vanlige folk sin tur til å overta det meste av statens utgifter og ansvar.
Da daværende klima- og miljøminister Espen Barth Eide kom tilbake fra FN sitt store møte i Montreal for to år siden, uttalte han at; ”Nå er det naturens tur”. Siden har naturen blitt nedbygd i stort tempo, uten tegn til stans. Skal hilse og si at det ble naturens tur! Derfor var det store forventninger til den stortingsmeldinga som kom rett før helga, om planene for stans i nedbygging av natur og å bevare 30% av landarealet inkludert Svalbard og Jan Mayen innen 2030.
Det ble 200 sider med gedigen nedtur. Allerede tittelen på denne Stortingsmeldinga bærer bud om det som kommer. Det handler ikke om konkrete tiltak for å bevare 30% natur før den går tapt, for overskriften er:
”Ny handlingsplan for naturmangfold”.
Regjeringa skal ”se på”, ”utrede” ”vurdere” det de ser ut til å prioritere, nemlig ”viktige naturområder”, De ser bort fra at all natur er like viktig, og hva er egentlig ”viktig natur”? Jeg har ikke finlest meldingen ennå, men nok til å se at dette er en haug av vakre ord og hensikter, uten konkrete øyeblikkelige tiltak. En samlet natur og miljøbevegelse som består av et par hundre tusen engasjerte medlemmer, sier det samme, at den inneholder lite konkret handling, men mye vage planer. Vi er inne i en kombinasjon av både klimakrise og naturkrise, og vet nok om begge deler til å starte med det samme. Og for å sitere Dag Hessen (etter hukommelsen)
”Like viktig som å restaurere ødelagt natur, er det å slutte å rasere den vi har”.
For det kan starte NÅ helt kostnadsfritt, kun med en politisk beslutning. Men det krever større mot enn dagens politikere har.
Da blir det nok en ny lang runde med utvannet politikk for ikke å støte bort de hellige internasjonale investorene.
Bjørn Økern i Brasøy,
Motvind Norge og Naturvernforbundet i Ytre Helgeland
