Dette er et leserinnlegg. Innholdet står for skribentens regning.
En kommentar på Facebook er årsak til innlegget mitt. Som alle vet, omkom en lokomotivfører på nordgående dagtog ved Finneidfjord på torsdag. Raskt ble det meldt at all togtrafikk mellom Mo og Bodø skulle innstilles samme dag og fredag. Sørover skulle trafikken fortsette. På Facebook tillot jeg meg å undre over hvorfor ikke trafikken fra Mosjøen og sørover ble innstilt, noe som førte til at jeg ble karakterisert som egoist, fordi den omkomne bare kjørte tog fra Mosjøen og nordover. Min første reaksjon var: OK.
Men etter litt tid til ettertanke i helga, så er jeg uenig.
Det er åpenbart at ansatte som kjente mannen er påvirket. Det vil de være i lang tid fremover. Når trafikken en gang kommer i gang igjen forbi ulykkesstedet, så vil de trolig bli påminnet ulykken hver gang de kjører forbi, i hvert fall en stund.
Så var det riktig å stanse all trafikk også fredag? Inkludert Saltenpendelen?
Ankepunktet mitt er at personalet sender en melding til samfunnet at jobben vi gjør ikke er viktig. Det er ikke nødvendig at det alltid går et tog. Det ordner seg.
Men er det sant? Og er det smart?
Ankepunkt 2 er at stans i arbeidet for å håndtere hendelsen ikke gjaldt alle. Banenor sitt personell, som jeg forstår også har tett kontakt med togpersonalet, var på jobb også fredag. Både i Mosjøen, Mo i Rana og Skonseng.
Det er lett å være etterpåklok, men jeg våger meg likevel på å mene noe om hva som kunne vært gjort annerledes. For det første kunne Saltenpendelen kjørt på fredag. Kanskje med færre avganger og med høytalermeldinger om at pga at en ansatt ble drept i tjeneste i går, så har vi færre ansatte på jobb og ber om at de reisende tar hensyn til at mange ansatte kjente den drepte og er påvirket av hendelsen. Det samme kunne gjeldt motorvognsettene mellom Mo og Bodø.
Og hva med dagen for bisettelse eller begravelse; skal all trafikk stå da også, fordi jernbanen ikke lengre er relevant?
Jeg traff en mann i helga som koste seg. Midt i kaoset på Nesna, så følte han seg relevant. Han så at han og kollegene gjorde en forskjell. Fra å jobbe på et fergesamband som pga hyppige innstillinger blir regnet som upålitelig, så utgjorde de nå livsnerven mellom nord og syd. Jobben ga nå en helt annen mening enn for bare kort tid siden.
Først over 2 døgn etter ulykken ble ekstraferje satt inn Nesna-Levang. En tidligere innsats kunne redusert stresset på fergemannskapet og gitt dem tid til å reflektere over årsaken til kaoset og for å gi dem tid til å unngå replikken «Vi koser oss».
Det ser ut til at det er 24 år siden sist det omkom lokomotivførere her i landet. Det er heldigvis så sjeldent, så sjeldent at det er vanskelig å tenke at det skal finnes en prosedyre for en slik hendelse. Men det må være lov å stille et spørsmål.
Morten Hagen,
psykiater, Helgelandssykehuset
