Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning.
Kommune-Norge består av 357 kommuner. Svært mange av disse er små, mindre enn Hemnes. Allikevel skal kommunale tjenester løses hos alle, og helst med omtrent samme servicegrad enten kommunen er stor eller liten.
Mange ganger vil det både være økonomisk fordelaktig og praktisk å innlede samarbeid over kommunegrensene. Renovasjon er åpenbart en slik ting, og vi skal mange tiår tilbake i tid for å finne når Hemnes administrerte sine egne søppeltipper på godt og vondt, mest vondt.
På nordsiden av Korgfjellet er det HAF som har ansvaret på Helgeland, mens SHMIL har jobben på sørsiden. Selv om jobben er satt bort så er det fortsatt definert som en kommunal tjeneste, og derfor er det kommunens politiske organ som er klageinstans om en av kundene ikke er tilfreds med gebyr eller service.
Da HAF i fjor brått bestemte seg for at det var for utfordrende å ta turen til Bygdåsen utløste dette sterke protester fra kundene som ble rammet. De ble pålagt å frakte søppelet til en oppsamlingsplass, en oppsamlingsplass som har flyttet seg stadig lengre unna heimhusene.
Det kan godt være at framtidens innhenting av søppel blir mer som dagens post, samlet i fellesanlegg. Enn så lenge er det ikke slik, og derfor valgte formannskapet i Hemnes å stå på kundens side når de behandlet klagen. Det er det flere gode grunner for.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Bakgrunnen for HAFs vedtak var at veien var bratt og svingete, og at de måtte passere en terskel uten autovern. Det finnes mange veier som ikke oppfyller kravene HAF har valgt å følge, bare i Hemnes vil hundrevis av HAFs kunder bli rammet om de skal ha likhet for reglene – og det skal det vel være?
Det er lett å forstå at flere av formannskapets medlemmer følte seg kraftig provosert av det de omtalte som arroganse fra HAF.
Ifølge kommunedirektøren i Hemnes har HAF i møte med Hemnes kommune avvist klagebehandlingen under dekke av at Hemnes er minoritetseier i selskapet. En sjekk av selskapet viser at samtlige seks eierkommuner er minoritetseiere, også Rana med sine 47,6 prosent.
Det er lett å forstå at flere av formannskapets medlemmer følte seg kraftig provosert av det de omtalte som arroganse fra HAF. I beste fall må man være enig i at det er en underlig måte å gå i dialog med en av sine eiere, og at framgangsmåten med all tydelighet rettferdiggjør formannskapets mistanke om at en aksept ved denne korsveien fører til at mange nye veier kjapt stenges for renovasjonsbilens ruter.
Formannskapets valg av å ikke stå med lua i hånda virker både klokt og ikke minst riktig.
