En tidligere arbeidskollega pleide stadig å si: «De fleste bekymringer blir det heldigvis ingenting av». Vel, hen hadde selvsagt rett i det. Like fullt er de bekymringer, og de kan sees på både som byrder og muligheter.
Bekymringer er en naturlig del av det å være menneske. Innimellom sniker de seg inn i tankene våre, holder oss våkne om natten, og kjennes som tunge byrder. Alle har det sånn fra tid til annen, noen oftere enn andre, men ingen går gjennom livet uten.
Enten det er uro over økonomi, helse, arbeid eller forhold, er bekymringer noe vi alle kan kjenne på i større eller mindre grad. Spørsmålet er kanskje hva vi gjør med dem, og hvordan vi «tar dem»?
Som fortsatt relativt nybakt førstegangsbestefar har jeg selv fått bekymringer av en helt annen art og dimensjon enn man har kjent på tidligere.
Det nærmeste er selvsagt den gangen man selv hadde småtasser, som etter hvert «raste» rundt i huset, eller utendørs et sted, i stadig jakt på opplevelser og noe spennende. Men med barnebarn blir det likevel noe annet.
Selvsagt håper man at oppvekst, barnehage, skolegang og hele den biten skal gå knirkefritt, og at gullgutten skal få det kjekt i livet.
Men hva med verden? Hva med krig og uro, kommer den stadig nærmere? Får vi flere pandemier å hanskes med? Og hva med klima og miljø?
Det er jo hele tiden de neste generasjonene som vil få det vi feiler på i fanget, og kanskje er ikke det så dumt å ta med seg i sitt eget tankespinn, når slike bekymringer treffer oss.
Å bekymre seg er kanskje på mange måter et tegn på omsorg, et tegn på at vi bryr oss om det som betyr mest for oss.
Så er det selvsagt bra om vi makter å ikke la bekymringene ta overhånd, da kan de til slutt bli destruktive. Det kan lede til både stress og angst, og i verste fall går det ut over vår egen mentale og fysiske helse. Vi risikerer rett og slett å miste perspektiv og retning.
I en tid der vi bombarderes med informasjon, ofte av negativ karakter, er det lett å la bekymringene vokse seg større enn de trenger å være, og bekymringer kan like gjerne være en katalysator for endring.
Kanskje kan vi bruke dem til å reflektere, og til å planlegge for fremtiden. Bekymringer kan i så måte gi oss en dytt i riktig retning, få oss til å ta ansvar og finne løsninger. Det handler vel om å finne en balanse mellom å være realistisk, og å unngå å drukne i «enn om-scenarier».
Joda, det er helt sikkert lettere sagt enn gjort. Vi har alle ulikt ståsted, og det er ikke bare å vri på en bryter og «slå på» god-humøret og de lette tankene. Men, det skader ikke å øve seg på å gjøre som Lillebjørn Nilsen sang: «Og med hue under armen, og armen i bind, vender jeg livet det annet kinn».
Kanskje er det også lurt å være åpne om sine bekymringer. Deler vi dem med andre, mister de ofte noe av sin makt. Selvsagt er det et skille mellom bekymringer vi kan gjøre noe med, og de som ligger utenfor vår kontroll. Det er rett og slett ikke alt vi kan gjøre noe med.
Til syvende og sist er det vel slik at bekymringer en del av livet, for oss alle. De kan være tunge å bære, men de kan også minne oss på hva som er viktig for oss. De fleste av dem blir det jo altså ingenting av.
Klarer vi å møte dem med et, om ikke lett, så åpent sinn, kan vi kanskje til og med finne en form for mening i dem – og dermed redusere deres potensielt negative innvirkning på våre liv.
Sånn i teorien, i alle fall …
