Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning.
De siste månedene har det strømmet på med negative nyheter rundt det såkalte grønne skiftet. I Europa eller mer korrekt EU har vi lest at salget av elbiler stuper. Nyheten er nok litt unyansert, også omsetningen av diesel- og bensinbiler har stupt, og sammenligningsgrunnlaget er samme måned i fjor som var siste måned i Tyskland der det ble gitt støtte til kjøp av elbiler.
I Norge er ni av ti biler som selges elbiler, årsaken er selvsagt at det rett og slett lønner seg. Bevisst politikk styrer forbruket, og at det kommer som en overraskelse må sies å være overraskende.
I Norge har vi betalt pant for flasker helt siden 1902, med 6 øre flaska. I Norge betaler vi pant som en selvfølge, det forhindrer forsøpling og det skaper gjenbruk og bærekraft. Så får det heller våge seg at jeg selv glemmer pantelappen i lomma der den til slutt blir tilintetgjort Ute i det store utlandet derimot har pant på flasker og bokser møtt massiv motstand over mange år, både fra produsenter og forbrukere. Resultatet ser vi i naturen i langt større grad enn i Norge.
Det er solide avgifter på både tobakksprodukter og alkohol i Norge, noe som naturlig nok påvirker forbruket, og dermed reduserer skadevirkningene i samfunnet. Støtteordninger eller straffeordninger gjennom skatter og avgifter benyttes for å styre forbruk i en ønsket retning.
Når den grønne bølgen som i all enkelthet går ut på å fase ut oljebaserte energikilder møter på noen problemer betyr det ikke at ting reverseres. Uro i Europa, krigsfrykt og økonomisk nedgangstider gjør mennesker mer forsiktige, det investeres mindre og etterspørselen går ned.
Lokalt har vi opplevd at fabrikker som skal levere produkter som skal bidra til en verden med lavere forbruk av fossil energi ikke har særlig høy suksessrate. Bakgrunnen er ikke at markedet eller politikerne har snudd, det er en kamp om arbeidsplasser, teknologi og markedsmakt. I Kina produserer batterifabrikker enorme mengder med batterier som selges med det som trolig er sterke subsidier fra staten. De gjorde det samme med solceller for en del år siden, og vant markedet gjennom at konkurrentene la ned sine fabrikker.
Kampen om å være leverandør om framtidens teknologi betyr ikke at teknologien er feil eller at den mislykkes. Like lite som at det var feilslått av Nederland å satse på tulipaner, selv om det førte til en enormt krakk der mange tapte penger. I dag produserer Nederland tre av fire blomsterløker i verden, en næring som naturlig nok skaper masse arbeidsplasser – og blomsterglede for mange.
