Tatt av løgnen. Et brev til deg som ikke vil leve.

---

Dette er et leserinnlegg. Innholdet står for skribentens regning.

---

I 2023 døde 693 mennesker av selvmord. Det høyeste tallet på over 35 år. Dette er et brev til alle oss som bruker alle krefter på å overleve.

Til deg.

Du som prøver det du kan for å holde tankene borte, kjefte på dem, be dem ta seg sammen, fordi alle andre klarer livet. Du som vil ta ditt eget liv.

Jeg har vært der, jeg vet hvordan en brå slutt på livet lokker på deg i hvert våkne sekund, som budeia som lokker på kyrne en idyllisk solnedgang i juli.

Tankene om at ingenting gir glede, ingenting har mening, ingenting kan hjelpe.

Og håpet? Det forlot deg for flere måneder siden. Det at du enda er her til tross for et ikke-eksisterende håp, det har du ikke tenkt på. For ord som «sterk» preller av deg raskere enn høljeregn løper ned vindusruta etter lyn og torden. Det renner i elver forbi deg, og ler høyt.

Den livsløgnen du lever nå, er nettopp det – en løgn. Men kanskje er det den eneste virkeligheten du har kjent på så lenge du kan huske. Den forteller deg at slik har det alltid vært – du har aldri hatt lyst til å leve, du.

Jeg har vært der, og jeg har prøvd. Prøvd å la være å leve, prøvd å dø.

Og jeg fikk hjelp. Jeg hadde sterke mennesker rundt meg som visste at Åshild trenger mer enn å bare snakke med noen. Løgnen hadde nemlig manipulert meg over så lang tid at det å snakke ikke lenger nådde inn. Jeg trodde oppriktig at livet var noe andre mennesker drev med, noe jeg aldri ville få tilgang til igjen.

Hjelpen besto i å bli tatt helt ut av hverdagen jeg ikke mestret lenger, og inn i en boble der andre mennesker tok vare på meg. Det kalles «innleggelse» innenfor psykiatrien, og høres kanskje forferdelig ut. Skammelig, til og med – «nå er du virkelig på bunnen, alle kommer til å få vite det, du takler ikke livet – så patetisk». Husk at løgnen vil ha deg til å tro akkurat det – for så lenge du tror på den, så får den ingen motstand. Og manglende motstand innebærer gode vekstvilkår for løgnens røtter og stygge vekster.

Jeg lover deg – å være innlagt på psykiatrisk er det beste stedet i verden å være for oss som har blitt manipulert og løyet til så lenge av løgnen. Du er omringet av mennesker som har valgt å jobbe på et døgnbemannet distriktspsykiatrisk senter. Dette er helt spesielle mennesker med et eget omsorgsgen. Og de jobber der akkurat fordi du skal få rømme. Rømme fra løgnen og inn i boblen som heter selvomsorg. Denne boblen har ikke løgnen tilgang til. Når du tilbringer om så bare et nanosekund i selvomsorgen, da får løgnen panikk.

Her får du en øvelse:

Tankene som forteller deg at du ikke har rett til å leve er løgnens soldater. Snakk til dem, intervju dem. Bombarder dem med spørsmål som «Hvorfor er dere så slemme med meg?». Da blir de ofte svar skyldig, prøver å snakke deg i senk, få deg ut av balanse. Men da har du allerede tatt det første steget – du har tatt til motmæle. Du har gitt motstand.

Hvis du kjenner på tanker om å ta ditt eget liv, så vil jeg at du skal bestille deg en akutt-time hos legen allerede i dag. Skriv ned at du har selvmordstanker og hva de handler om. Skriv hvor lenge det har vært sånn, hvilke planer du har tenkt på, alt. Dette forteller legen at du har rett til helsehjelp.

Har du allerede bestemt deg for å ta livet ditt i dag? Ring 113. Si det høyt. Da er det mennesker med fagkompetanse som er pliktig til å hjelpe deg. Hvis du ikke klarer det selv, be noen du kjenner om å ringe. Det kan være hvem som helst – det trenger ikke være mamma eller pappa, søsken eller venner.

Bruk kreftene du frem til nå har brukt på å holde deg i live, til å skaffe deg selv hjelp til å overleve.

Noen ganger trenger vi å la andre ta styringen. Selvsagt skammer du deg og føler deg liten – det er slik selvmordstanker oppfører seg. Og tro meg – det er ikke din feil. Løgnen er den mest ressurssterke skapningen jeg kjenner.

Nå er jeg og løgnen på hils. Jeg anerkjenner dens eksistens, og noen ganger kommer den utenfor døren min for å si hei, men den får aldri komme inn på kaffe. Det er min grense. Og det har kostet å finne den.

Det grepet den en gang hadde på meg, er borte – men jeg er alltid på vakt. Den kan komme igjen, og da må jeg atter en gang minne meg selv på at det er en løgn. Så nikker jeg anerkjennende, lukker døren og ringer legen for å snakke om det.

Klem til deg.

31. mai 2024

Åshild Edvarda Martinsen Brygfjeld