Dette er en lederartikkel. Den gir uttrykk for Avisa Hemnes’ holdning.
Hva i all verden har Berlinmuren med Hemnes å gjøre? Kanskje ikke så lite som du tror.
Utviklingen i verden så etter Berlinmurens fall rosenrød ut. Det gode hadde vunnet, undertrykkelse og gamle menn med diktatorisk makt var borte. Demokratiet snek seg inn i kriker og kroker der den aldri før hadde nådd inn. Nåja, riktig så pent var det nok bare i selvgode festtaler, men veien så veldig riktig ut.
Også i Norge fikk vi større åpenhet, og mer demokrati i praksis. I dag blir politikere og maktpersoner kikket langt bedre i kortene. Litt for kreative løsninger, enten det er med masteroppgaver, husleiekontrakter eller reiseregninger blir avslørt av media. Istedenfor å se på dette som et framskritt blir det sett på som det motsatte, i en merkelig tanke om at politikere og maktfolk før var så mye mer redelige. De var selvsagt som folk flest, en og annen gang tråkker man feil, eller faller for en fristelse som blir for stor.
Dessverre har lyset som ble tent i mange kriker og kroker rundt på kloden sluknet, eller lyser mye svakere. På steder der det lyste som ei sol har det blitt redusert til ei lommelykt med et batteri som snart går tomt. Og vi lar det skje.
En stor del av problemet er at vi i langt mindre grad snakker med dem vi er uenige med – er du ikke med oss er du mot. Sosiale medier har gitt tumleplass og en arena for sterke meninger, og ikke så sjelden, bare vås og tull. Resultatet har blitt at de som ønsker en seriøs og konstruktiv debatt søker til sine egne rom eller vegger, samtidig har de som har ment mye, men kanskje ikke blitt lyttet så mye til, funnet seg alternative rom.
I ytterste form fører slikt til radikalisering. Det er ikke noe nytt, ytterligåede meninger har blitt presset inn i ekkokamre før, vokst seg stor og sterk, og brutt ned demokratiet.
Demokratiet starter der samtalen starter, og slutter der muren står, eller der døra til det lukkede rom slår mot deg. Hvorfor vi bygger flere murer og gjemmer oss i ekkokamre når historien viser at oppskriften er feil og medisinen er det motsatte er merkelig, men det skjer.
Vi må rett og slett tåle det ubehaget vi opplever med å samtale, diskutere, debattere eller krangle med personer som ikke deler våre egne meninger og tanker. Meningsbrytninger er som oftest svært sunt, det fører til refleksjoner, ny kunnskap og forståelse. Det betyr ikke at man alltid blir enige, men veldig ofte til at man respekterer og forstår.
Demokratiet starter der du bor og lever, hvor mye snakker du med og lytter til de som ikke deler dine meninger? Lokale murer finnes mange steder, river vi, eller bygger vi videre?
