Dette er et leserinnlegg. Innholdet står for skribentens regning.
Vi har signert oppropet «Ja til en ammoniakkfri Sørfjord» med utgangspunkt i et sterkt engasjement for naturen vår her i Hemnes. Vi har ikke råd til å miste noen av de flotteste naturområdene vi har.
Vi ønsker at kommunen skal ha et planverk for hvordan areal- og naturressursene våre skal forvaltes, til lands og til vanns. Planene må ha bred oppslutning, også i befolkningen.
Så vi er enige med leder i Venstre, Petter M. Yksnøy. Men vi har i motsetning til ham, ikke tid til å vente. Jon-Erik Grønbech skriver i sitt leserinnlegg om Australias nest rikeste mann. Hvorfor skal hans prosjekt bygge ned, radere ut, de fineste naturperlerlene vi har i Sørfjorden? Kan planprosessen virkelig gå uten at kommunen har en vedtatt arealplan? Skal planer virkelig kunne utformes under press, med FFI som aktør og naturen som forsøkskanin, der vi ikke har kontroll på pressfaktorene som påvirker våre ja og nei?
Verdien på naturen vår kan ikke måles og veies bare i tall. Tilhørighet, identitet, minner og relasjoner vi har til hverandre skapes også i naturen. Tap av natur er derfor også tap av menneskers livsområder. Finneidfolkets tap av stranda si, den kjennes enda? Hvordan vil vi oppleve omgivelsene våre dersom Sørfjorden ikke er islagt lengre? Hva skjer med fjorden vår dersom Skarpsundet sprenges ut? Vet vi nok om livet i Sørfjorden i det hele tatt? Yksenøy sier at man av og til må betale en femmer for å få en tier. Men hvilke femmere er vi villige til å ofre for tierne vi vil ha? Vi kan investere et evig tap av helt unike, og muligens verneverdige landskapsområder, for hvor mange arbeidsplasser i hvor mange år?
Vi må gjøre som Bård Tufte Johansen sier i «Oppsynsmannen»: løfte perspektivet. De siste årene er det opprørte stemmer i kommunen som roper. Om flathogst og tap av myrområder. Om vindmøller på Sjonfjellet, på Toven og ved Røssvatnet. Hvordan skal omgivelsene våre se ut, leves i og forvaltes?
Verdien av naturen er også den verdien som vi som bor her tillegger den, følelsesmessig. Hvilke fagfolk er det vi skal gå til for å si noe om det, mens vi venter? Vi som bor her, må lyttes til. Vi ønsker industri og arbeidsplasser i Hemnes, men vi kjenner på en skepsis til FFI sine planer. Vi kjenner oss igjen i Petter M. Yksnøy sine mange tanker, han setter nok ord på det mange går og tenker på. Men har vi råd til å vente?
Akkurat nå har FFI høy fart. De har allerede kjøpt land i Sundsmarka og planarbeidet har startet. Landbruksnemnda leverer sin innstilling om FFI skal ha konsesjon til å drive landbruk på dette området 5. februar. Kommunestyret skal behandle saken 15. februar. Og inntil videre så skal vi vente: «Planarbeid tar lang tid…» og «Ingenting er jo avgjort…». Men hva vet vi om FFI sine planer, og hvordan ser denne saken ut i april? I desember? Hver gang vi kikker bort på fagfolkene for å finne ut hva vi skal mene, så jobber FFI for sin etablering.
Vi har lov å være utålmodige mennesker, for det haster.
Ja, vi har en sterk følelsesmessig slagside i dette, Sundsmarka og Sørfjorden er der vi har jordbærstedene våre. Så da går man jo litt forsiktig rundt og tenker, og deler en og annen tanke om det vi hører og lurer på. Føleri skal man liksom unngå. Logikken, tallene, det målbare, det rasjonelle trumfer alltid over følelser når man argumenterer for noe.
Vi slår et slag for følelsene! For det er her mange av oss befinner seg i denne saken: Følelsene vi har for omgivelsene våre er en helt selvfølgelig del av hvem vi er og hvordan vi velger å leve. Selvfølgelig er følelsene vi har til Mula, Sørfjorden, Sundsmarka og Vesterlia også, relevante for hvordan vi som innbyggere i Hemnes kommune tenker om naturinngrepene.
Og vi har begynt å snakke høyt sammen. Stillheten adresseres og utfordres. Og vi er mange med sterke følelser. Enten det er knyttet til landområder, til heimhusan, til selve livsverket vårt eller bare kjenner at nå er det nok av udemokratiske prosesser. Engasjement og verdier fødes innenfra. Dette handler om mer enn en fabrikk, og konsulenters tallfesting av hvor godt vi kan leve med uopprettelige naturtap. Det handler om vårt felles arvesølv.
Befolkningens meninger er mange og ulike, og bør ha stor verdi i de prosessene som nå foregår. Vi har ikke råd til å tape de verdifulle naturressursene våre. FFI – de har råd til alt!
Tove Solbakk og Kristine Møllevik