Tre av lærerne i Hemnes kulturskole har uttalt seg om hvordan mangel på gode kulturskolelokaler påvirker arbeidsdagen og kvaliteten på undervisningen. De forstyrrer andre, blir forstyrret av andre, og har ikke godkjente lydforhold.
Tor-Petter Aanes er ansatt i 20 prosent stilling som piano- og sanglærer. Han forteller hvordan en vanlig dag på jobb ser ut.
– Jeg jobber jo med mye annet også, så det er på mandagene jeg har tid til å ha elever, og det å treffe ungene og ungdommene i kommunen en-til-en for å lære dem om musikk syns jeg er særdeles givende.
– En vanlig arbeidsdag for meg i Hemnes kulturskole starter gjerne med planlegging av gjøremål på mitt hjemmekontor, jeg har nemlig ikke eget kontor i kulturskolen. Så må jeg innom samfunnshuset i Korgen for å hente nødvendig undervisningsmateriell, eventuelt ta kopier hvis det skulle trenges, siden det kun er her vi har mulighet til det.
– Så bærer det til Hemnesberget der jeg underviser på Jernvaren. Det fungerer stort sett veldig bra, men det er ikke et lokale kulturskolen rår over, så det har hendt at en dugnadsgjeng sitter og har lunsj når jeg kommer eller at politiet er innom for å sikre bevis etter slåsskampen helga før, men sånt skjer så sjeldent at jeg ikke opplever det særlig problematisk.
Elevene blir skadelidende
Når Tor-Petter er ferdig med elevene på Hemnesberget kjører han til Korgen og samfunnshuset igjen.
– Her er det mer spennende hva som venter. Jeg har mine elever i storsalen hvor flygelet står. Noen ganger er det iskaldt der siden de som sist har vært der har glemt å lukke vinduet. Andre ganger står flygelet barrikadert i et hjørne bak et lass med stoler.
– For å ta best mulig vare på flygelet er det montert et internt luftfuktersystem i det, og det trenger strøm. Det står tydelig skrevet på ledningen at den skal være tilkoblet, men ofte er den ikke det. Resultatet er at flygelet blir ustemt og lite trivelig å spille på både for elever og lærer.
Tor-Petter forteller at de ofte får beskjed på forhånd om at salen er leid ut til annet arrangement og elevene må vike plass, men han opplever alt for ofte at han ikke hører noe om at lokalet er opptatt, men finner det ut først når han møter opp.
– Da må vi hive oss rundt og prøve å finne alternative undervisningslokaler, henge en lapp på døra med beskjed til elevene og snu rundt på planer. Det er ikke alltid vi får det til, og da må undervisningen avlyses. Vi prøver så godt vi kan å ta igjen de timene som må avlyses, men i mitt tilfelle har jeg ikke mulighet til å undervise andre dager enn mandager, så mulighetene begrenser seg selv og elevene blir skadelidende.
– I 15 år fikk vi dispensasjon fra brannvesenet til å undervise i lokalene i andre etasje på samfunnshuset, men det er vel cirka 10 år siden de sa at nok er nok. Dispensasjonen ble gitt i påvente av at det skulle lages godkjente rømningsveier og universal utforming. Vi kan vel konkludere med at hverken politikere eller administrasjon har løftet en finger i denne saken, og som følge oppleves det på et vis som at vi som jobber i kulturskolen går på legd, og er avhengig av andres gode vilje til å ha undervisningsrom fra time til time og dag til dag.
Stor kompetanse i Hemnes
Arbeidsdagen avsluttes med at de to siste elevene kommer hjem til Tor-Petter og får sine timer der. Dette for å få kabalen med rom til å gå opp.
– Jeg mener vi har en kjempegod kulturskole i Hemnes kommune. Til tross for Hemnes kommunes innsats for denne skolen. Vi har en lærerstab med en kompetanse som er enormt mye større enn man kan forvente i en så liten kommune og med så små stillinger og ressurser. En av våre kompetente lærere, en ressursperson vi ikke ville miste, har allerede sagt opp på grunn av elendige arbeidsforhold. Jeg håper det finnes politisk vilje til at vi slipper å miste flere.
– Vi trenger egnede undervisningslokaler. Og i påvente av det trenger vi at kulturskolens rektor igjen får ansvaret for utleie av lokaler på samfunnshuset, slik at vi slipper å måtte snu i døra når vi skal på jobb – og slik at vi slipper at det er rølpefest i storsalen når det er rusfritt ungdomsarrangement på klubben vegg i vegg, for slik det er nå fungerer det i hvert fall ikke, avslutter Tor-Petter Aanes.
Føler man må trå varsomt
Max Mikalsen er messinginstrumentlærer, og pendler fra Mo i Rana hver torsdag. Han har sitt første oppmøte klokken 09.00 ved leide lokaler hos Hemnes voksenopplæring (HEVO). Her har han en-til-en undervisning i et rom som er rigget til SFO.
– Det er ikke tilrettelagt akustisk, det er lytt og man føler at man må trå varsomt for å ikke forstyrre undervisningen som foregår i andreetasje, forteller Max.
– Jeg har med meg tunge instrumenter og det jeg trenger for å undervise. Høyttaler, datamaskin/nettbrett med noter tilgjengelig i tilfelle eleven har glemt spillebok/noter. Vi har ikke printer tilgjengelig når vi er «ute» så alt som kan oppstå hvor man har behov for kopiering må man forutse, eller som i de fleste tilfeller vente til neste uke når man møter eleven igjen.
– Det eneste av utstyr vi har stående er et par notestativer som jeg enkelte ganger har måttet lete etter, da de har blitt plassert ute på gangen. Noe som igjen styrker den følelsen av at man ikke hører hjemme, er i veien og må trå varsomt. Jeg vil presisere at ansatte på HEVO er imøtekommende og at det aldri har vært noe problem, men følelsen er der uansett.
Fram og tilbake
Etter endt undervisning på Hemnesberget kjører Max til Korgen for å undervise sine elever i lånte rom hos Korgen sentralskole. Dette skjer rett etter skoletid.
– Vi er endel lærere som underviser akkurat i dette tidspunktet slik at rommene vi bruker er heller ikke her optimale for musikkundervisning. Kun musikkrommet, men det er det jo bare et av. Her er vi alene på bygget, men det er fortsatt rigging av utstyr, tilpassing og igjen må alt av undervisningsmateriell tas med. Jeg har ingen ting stående fast der som tilhører kulturskolen eller min undervisning, da vi ikke har tilgang på å låse inn slikt utstyr.
Etter endt undervisning her kjører Max tilbake til Hemnesberget igjen for å fullføre arbeidsdagen, da denne måten å legge opp dagen på er den eneste gjennomførbare løsningen de har for å dekke både tid og rombehovet hans.
Hvor er egentlig kulturskolen?
– Hvilke utfordringer står du overfor med tanke på lokalene?
– Min utfordring er tilhørigheten, identiteten, forankringen til både meg og elevene mine. Vi er en del av det lovpålagte tilbudet til kommunen, men vi «lusker» i kulissene. Spør du en kulturskole-elev eller et tilfeldig barn eller en tilfeldig voksen i Hemnes om «hvor er kulturskolen?» Så har jeg mine tvil om at noen vet hvor vi er. Vi er overalt. Det er kanskje positivt i den forstand at vi er synlige, men det går på bekostning av undervisningen og tilbudet at vi ikke har egnede, tilrettelagte, og egne faste lokaler hvor vi kan ha utstyr innelåst.
– Et eksempel kan være; skjer det noe med en trompet hos en elev så har hverken jeg reserveinstrument eller verktøy til å fikse dette når jeg er sammen med eleven, og dette kan være flisespikkeri som gjør at jeg må ta med meg instrumentet for å få det ordnet. Noe som igjen resulterer i at eleven mister en uke med øving fordi den ikke har instrument.
– Politikerne må våkne opp og utfylle samfunnsansvaret de er folkevalgt til å forvalte og kjenne sin besøkelsestid for oppvekst og kultur i denne kommunen. Kulturskole er tross alt en lovpålagt tjeneste kommunen skal tilby, mener Max.
– Vi MÅ ha egnede lokaler som er tilrettelagt musikkundervisning. Lokaler som kun er våre. Hvor kun vi har tilgang til utstyr og rom. Som utøver i kunst- og kulturfag må man ha rom til å utvikle seg. Man må ha øverom, ikke bare til elevundervisning, men også til egenutvikling og gruppeundervisning/samspill. 15 kvm er helseskadelig for hørsel hvis man har gruppeundervisning inne på et slikt rom.
– Vi skal ikke være et utleietilbud, hvor hvem som helst kan komme å låne en mikrofon eller et sanganlegg fordi de har leid Korgen samfunnshus.
– Men til slutt må det viktigste for Hemnes kulturskole være at kjernevirksomheten vår blir ivaretatt. Undervisning i kunstfag med hovedfokus på mestring sammen lærer og elev, samt den tryggheten og det rommet hvor elevene kan komme slik de er. Kanskje bare for den ene timen med en til en voksenkontakt som de får i løpet av ei uke hvor de blir sett for den de er, avslutter Max Mikalsen.
Uforutsigbarhet og ekstraarbeid
Elisabeth Ødegård er rektor i kulturskolen, og underviser i fløyte, saksofon og klarinett. Hun forteller at i en typisk arbeidsdag må hun bruke tid på å finne alternative undervisningslokaler fordi lokalene de egentlig skal bruke er utleid til andre.
– For hvert nye lokale vi er på, må vi frakte med oss utstyret vi trenger, rigge lokalet og rydde bort alt etterpå fordi andre skal bruke rommene etterpå. Jeg pleier å sammenligne det med at vi bygger ikke opp et skolekjøkken for hver gang vi trenger det – for så å pakke ned etter hver time.
– Utfordringen er uforutsigbarhet og mye ekstra arbeid i for – og etterkant av hver undervisningstime. Vi er alltid ‘på besøk’ i andres lokaler og kan derfor ikke ha nødvendig utstyr stående klart, forteller Elisabeth.
– For elevene er det synd at de ikke kan møte ‘på kulturskolen’ og skape et godt elevmiljø – fordi ingen egentlig vet hvor kulturskolen er. Den ene uka er det i Black Box på skolen, og den andre uka et helt annet sted.
Elisabeth mener at de arbeider i lokaler som ikke er egnet, spesielt med tanke på lyd.
– Vi forstyrrer andre – blir forstyrret av andre – og har ikke godkjente lydforhold. En annen sak er at når vi er på besøk i de ulike lokalene, er det mye gjennomgangstrafikk av folk som skal til og fra et sted.
– For Hemnes kulturskoles framtid er det viktig at vi kan være lokalisert i egne lokaler slik at lærere og elever har stabilitet og forutsigbarhet. Vi trenger å ha et godt arbeidsmiljø for både lærere og elever. Vi trenger å skape et miljø blant elevene, og de trenger å ha en identitetsfølelse til kulturskolen. Det får man ikke når elever og lærere ikke kan treffes, avslutter rektor i Kulturskolen i Hemnes, Elisabeth Ødegård.
