Ranværingen Tommy Pettersen flyttet til Finneidfjord for om lag 20 år siden. Der dyrker han hobbyen sin, fotografering, og ser stadig etter motiver å fange.
Tommy forteller litt om oppveksten. Han vokste opp på Stormyra, omtrent midt i Mo i Rana, der han bodde til han var åtte år.
– Jeg hadde bestemora mi på Langmoheia, og var mye der, så det ble mye springing imellom de plassene, mimrer han.
– Etter det flyttet familien til Gruben og Svalbardgata, og der ble jeg til jeg var 18. Derfra bar det til Heia (Storforshei, journ. anm.), og da var man begynt på videregående skole, forteller han.
– Jeg ville egentlig inn på kokkelinja, men på den tida var det et skyhøyt karakterkrav for å komme inn der. Jeg endte nok opp med tredjevalget mitt, og startet derfor på rørlegger, men da jeg kom til VK1 fant jeg ut at det ikke var noe for meg, og sluttet. Derfor ble det et hvileår da, før jeg fortsatte med grunnkurs i teknisk tegning. Der gikk det meget bra, og jeg var beste elev i klassen, og trivdes veldig godt, sier han.
– På den tida hadde vi mye problemer i familien, og da jeg startet på VK1 ble det mye «grøvling» på meg. Karakterene var gode, men da jeg var nesten ferdig klarte jeg likevel ikke mer. Jeg kunne fått tatt eksamener på nytt neste år, men akkurat da kom reform 94 og gjorde om på dette. Det medførte at jeg måtte jeg gå hele VK1 på nytt, og det ble for meg helt uaktuelt. Da var skolegangen for min del over, sukker han.
Jobbet seg syk
– Jeg endte da med å ta masse småjobber. Jeg jobbet i det hele tatt veldig mye. På den tida var jeg også i et fast forhold, og jeg er pappa til tre, forteller Tommy.
– Jeg jobbet med funksjonshemmede, og var på asylmottaket på Bjerka. Det ble dessverre nedlagt, og jeg mistet jobben der, en jobb jeg stortrivdes i, fortsetter han.
– Jeg jobbet deretter på Vedbua, der vi også hadde funksjonshemmede ansatt. I tillegg jobbet jeg et annet sted i helgene, også med funksjonshemmede, og hadde aldri fri. Jeg hadde små unger og kjæreste, og det ble for mye for meg. Jeg brant meg til slutt ut, og gikk inn i en depresjon, forteller han åpent.
– Jeg har også alltid slitt med angst i livet, og vi kan vel si at jeg rett og slett imploderte. Jeg var nok på grensen til en psykose, men kom aldri helt dit, heldigvis, legger han til.
– På den tida døde bestefaren min også. Det var han som bodde her i dette huset på Finneidfjord, og her hadde han vært siden 70-tallet. Mamma arvet huset, og det ble slik at jeg leide huset av henne, sier han videre.
– Etter to-tre år kjøpte jeg huset av mamma, og flyttet hit permanent for cirka 17 år siden. Med god hjelp, og med medisinering, så har jeg blitt mye bedre med tanke på angsten. Hodet har kommet på rett plass, kan man si, smiler han.
Tidlig interessert
– Men hvor kom fotointeressen din fra? Har den alltid vært der?
– Da jeg var 14-15 år var ungdomsklubben på Gruben et sted jeg var mye. Der var Bente Bogen klubbleder, og hun var en fantastisk person, husker Tommy tilbake.
– På klubben var det lagt opp til at man kunne prøve mange ulike hobbyer, i tillegg til biljard og musikk og de «tradisjonelle» tingene. De hadde blant annet en hel del fotoutstyr, og hadde laget til mørkerom, og jeg var med på en del av det, og fikk prøvd litt på den gamle måten, før alt ble heldigitalt, forteller han.
– Det var jo begrenset med midler for klubben, så kameraet gikk nok litt «på runde» husker jeg, men jeg ble veldig interessert da, sier han, og smiler.
– Jeg kommer fra en fattig familie, og vi hadde ikke råd til slikt utstyr. Det er jo en dyr hobby, og det var det den gangen også. Derfor ble det ikke kamera på meg da. Men interessen var tent, og jeg tenkte stadig på det med å skaffe seg kamera, sier han.
– I 2008 hadde jeg spart opp litt penger, og så kom jeg over et Olympus-kamera med flere objektiver. Det slo jeg til og kjøpte, og hadde endelig noe jeg kunne begynne å «leke» meg med, legger han til.
Foto- og datanerd
– Jeg begynte også å reise litt, og Olympusen har vært med meg mange steder. Nå fikk jeg bruke tida på å lære meg om kameraet og fotografering generelt, og så måtte jeg jo lære litt Photoshop, forteller han.
– Jeg er litt slik at jeg vil finne ut alt, og prøve alt, og jeg bruker fortsatt mye tid på å lese om fotografering, og stilarter. Det er en veldig trivelig hobby synes jeg. Og i dag har vi jo YouTube. Det er et fantastisk verktøy, må jeg si, sier han.
– Jeg er på en måte «på skolen» hver dag med fotointeressen, humrer han.
– Og det at fotografering i dag er så digitalt passer meg godt, for jeg er nok helt klart blitt en datanerd, legger han til.
– Da faren min døde, altfor tidlig, arvet jeg litt etter ham. Med den arven fikk jeg nok til å endelig kjøpe meg et fullformatskamera, med både vidvinkel og andre objektiver som zoom og makro. Det eneste jeg savner nå, er et skikkelig godt teleobjektiv, slik at jeg kan utvide horisonten litt. Både nærbilder av himmellegemer, men også fugler og dyr, sier Tommy.
– Med zoomen jeg har i dag, så er fuglene fløyet før jeg kommer nært nok, ler han.
– En slik telelinse vil åpne opp en ny verden for meg, når det kommer til fotografisk utfoldelse, fortsetter han.
– Fullformatskameraet kjøpte jeg for et par år siden, så der er jeg enda fersk. Det har jeg ikke hatt med meg på reise, men det blir muligens en tur til Thailand på nyåret, og da blir kamera med, slår han fast.
– Du sier at du utforsker forskjellige sjangre, men er det naturen som står deg nærmest når det kommer til fotografering?
– Ja, altså, jeg liker å ta bilde av folk også, men da må det være folk som vil bli fotografert. Jeg elsker dessuten å gå gatelangs i byer, og gatefotografering vil jeg gjerne prøve mer, og da helst i litt store byer, sier Tommy.
– Men naturen er jeg glad i å ta bilde av, ja. Også de abstrakte motivene som dukker opp i naturen, sier han.
– Og så er jeg veldig glad i astro-foto, og nordlyset er jo fasinerende i så måte. Det blir nok flere slike bilder også i årene fremover, avslutter den ivrige hobbyfotografen.
