Dalanstua er et populært sted for korte nærturer, og brukes jevnlig av både stor og liten, gammel og ung. I det siste har derimot den lille køta blitt vel mye brukt til festligheter, noe de ansvarlige i Hemnes IL liker dårlig.
I idrettslaget har de fordelt ansvaret for de ulike byggene og anleggene de disponerer og eier. Ida-Mari Nilssen, Lill Helen Antonsen, Maiken Juvik og Weronica Sande Söderkvist er alle med i gjengen som tar seg av Dalanstua. De synes det er trist at de skal måtte bruke deler av fritida si på å rydde etter andre.
– Det er ikke artig å bruke så mye ressurser, både i form av tid og penger, på det som begynner å bli ei «festebule», sier Nilssen
– Det er jo på ingen måte idrettslagets mål med bygget, legger hun til.
Trasige tilstander
– Vi hadde ei stor rydde-økt her for et par uker, og det var mye å få unna, forteller Söderkvist.
– Hverken bokser og flasker med pant, eller glassflasker blir tatt rede på, og det var mye annet søppel og skrot her også, sier hun.
– Hadde enda de som bruker stua som sitt «festlokale» ryddet etter seg, så hadde det kanskje ikke føltes riktig like ille, fortsetter Nilssen.
– Men det har, i alle fall det siste året, vært til dels ganske trasige tilstander her, sukker hun.
– Da vi ryddet her sist, ble det mer enn to fulle søppelsekker med pant og to sekker med annet søppel, legger hun til.
– På veggene inne i stua har vi oppslag der det står opplistet hvordan man skal bruke stua for å ta best mulig vare på den, sier Söderkvist.
– Dalanstua skal være for alle, og når det er blitt slik at skoleklasser fra Hemnes sentralskole som er på utflukt må snu fordi det ligger glasskår og skrot utover gulvet, så er den ikke lengre slik den skal være, legger hun til.
– Dette skal være et turmål. Man skal kunne gå hit og varme seg og ha det koselig på tur. Drikke kaffe, og være sammen, sier Juvik.
– Og så ligger den jo nært, så den er tilgjengelig for de fleste. Det er ikke alle som liker, eller klarer, å dra på fjellet eller i skogen når de skal på tur, skyter Antonsen inn.
– Ungene storkoser seg også her, og de drar gjerne hit uten å ha voksne med seg, fortsetter hun.
Klart for sesong
– Nå starter vintersesongen, og da er det mange barn og unge som drar hit til Dalan på kveldstid for å ake eller kjøre snowboard. Da bruker de Dalanstua som varmestue, og kan finne seg ved i skjulet og tenne bål her, sier Söderkvist.
– Og det er kanskje turfolket veden idrettslaget har fått hit først og fremst er tenkt til?
– Veden vi har i vedskjulet her har vi jo fått sponset, så den koster oss ikke annet enn jobben med å laste den inn. Men det kan vel tenkes at de som har sponset ved har gjort det for at innbyggerne her skal kunne bruke den når de er på tur, ikke for at de som fester her skal ha bål i timevis. Vi driver ikke dugnad for at folk skal ha et «festlokale», sier Juvik.
– Det er litt trist å se nå, for av den storsekken vi fikk tilkjørt i høst er det knapt en fjerdedel igjen av. Og enda er det bare høst. Dette skulle jo egentlig holde gjennom det meste av vinteren, legger hun til.
– Det er klart at det går mye ved dersom de som bruker stua til festing skal ha bål hele tida mens de er her. Jeg har ved flere anledninger kjørt forbi her og sett at festen har vært i gang allerede i sekstida på ettermiddagen, og da går det noe kubber om man skal holde på til utpå natta, sier Antonsen.
– Og da er det også lagt opp til skikkelig fest, med diskolys og høy musikk som dundrer i veggene. Slik kan vi ikke ha det i fortsettelsen, understreker Juvik.
– Er det ungdom eller unge voksne som legger festen hit?
– Det er nok begge deler, men i den siste tiden er det nok unge voksne som har vært «verstingene», sier Juvik.
– Vi vet av en del gjengangere, kan vi vel si, fortsetter hun.
– Noen rydder godt etter seg, men akkurat det nytter lite når det er enkelte som ser ut til å gi f.. i det, legger hun til.
Vil helst ikke stenge
– Vi har vanligvis også en del ullskinn liggende her i stua. Disse har vært til rens og er klare til bruk igjen, men vi gruer oss litt til å legge dem ut her igjen, forteller Nilssen.
– De blir dessverre «innsauset» i øl og annet, og det er dyrt å ha sånt på rens, fortsetter hun.
– Vi vurderer også å trekke opp sitteputene på ny, og er i ferd med å innhente pris på dette. Men det føles ikke bra å skulle bruke flere tusen kroner på å reparere disse, om de blir seende ut slik de er nå, legger Juvik til.
– Dette må vi jo selvsagt vurdere om vi er villige til å investere i, sier Nilssen.
– Men hva tenker dere at dere kan gjøre med denne problematikken?
– Vi har vurdert flere ting, sier Juvik.
– Et alternativ kan være at vi begynner å ha den låst, med nøkkel på et sted der den må kvitteres ut og inn, fortsetter hun.
– Vi ønsker jo ikke at det skal være låst her, for da blir stua langt mindre tilgjengelig og brukervennlig, sier Antonsen.
– Vi vil at det skal være åpent og lett tilgjengelig. Det er da den blir brukt, sier Nilssen.
– Og det er også da den kan brukes helt impulsivt, av både gammel og ung, sier Söderkvist.
– Vi ønsker heller ikke å være et slags «moralpoliti». At folk tar seg et glass eller to her er bare koselig det, men man må kunne forvente at det ryddes opp og at eiendelene våre ikke ødelegges, sier Juvik.
– Nei, vi ser gjerne at Dalanstua er en sosial møteplass også. Men så kan man vente til det er blitt skikkelig kveld før man har slike sosiale treff her, slik at småbarnsforeldre som ønsker en hyggelig ettermiddag utendørs, ikke må snu fordi det er full fest i stua, sier Antonsen.
– Kanskje må vi ta en prat med de vi vet av som «misbruker» stua litt, før vi går så langt som til å stenge den. Og så se det an ei stund til, om ting bedrer seg, sier Juvik.
– Men fortsetter det slik, så blir stua til slutt ødelagt. Det vil vi ikke skal skje, avslutter hun.
