Mental Helse Hemnes har tradisjon med å ha en rekke arrangementer i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse. I år startet rekka med et arrangement på Jernvaren, hvor både alvor og latter fikk plass.
Mental Helse Hemnes åpnet sist tirsdag sin markering av Verdensdagen for psykisk helse, med det første i sin rekke med arrangement i denne anledningen. Jernvaren på Hemnesberget var kveldens lokalitet og programmet var rikholdig. Arnt Råger Olsen ønsket velkommen før Oliver Bang Skreslett bød på nydelig egenkomponert musikk ved flygelet.
En litt mer brautende, dog like kreativ fyr, dukket deretter opp, nemlig Anton Tvildal. Han kom inn døra med en innholdsrik sykkel, med røde kinn og nese, samt en noe dårlig og uggen forfatning, og ønsket rett og slett å arrangere en festival: Depresjonsstock.
– Ja, før å gle åss litt over elendigheita, poengterte han, til latter i salen.
Med sine mange tusen grimaser, sine kortreiste og treffende poeng, sine spontane utsagn og like spontane dialog med publikum fanger Anton tilhørerne som har fylt opp Jernvaren denne kvelden.
Kan alltids bli verre
Lars Sivert Larsen, i Tvildals figur, serverer morsomheter både om kjerringa som er så stor at han blir tatt for bigami, og synger sanger morsomme akkompagnert av både trekkspill og «paddelåræ». Han leverer treffende tekster med gode overdrivelser, en dose ironi og herlig innlevelse. Med dette får han frem sine poeng samtidig som den gode latteren tar tak i kroppene til alle tilhørere, noe som skal være særdeles godt for vår mentale helse.
– Det e aldri så gærle at det kje kainn bi verre! Sier Anton treffende, og publikum må igjen trimme lattermusklene, før han takkes av scenen med ei rose.
– Ei rosæ? Eg e allergisk mot grønnsaker. Eg kainn jo kje sykkel med salat, kommenterer han mens han tar imot rosen og så blir geleidet ut.
Oliver Bang Skreslett serverte deretter sitt neste egenkomponerte verk: Inspiration, til et bergtatt publikum og stor applaus. Ungutten leverer stødig og setter to streker under konklusjonen om at han er et stort musikalsk talent. Det var ingen tvil i salen.
Peder Laurits Pedersen er avdelingsleder og overlege ved ruspoliklinikken ved Helgelandssykehuset i Mo i Rana, og var nestemann til å entre scenen og dele av sin kompetanse. Tema rus, for både ungdom og eldre er noe som tilhørerne lytter interesserte til. De får informasjon om både hvilke rusmidler som fins, og virkemåte.
– Hvordan de illegale stoffene spres, og sosiale medier brukes klarer vi ikke å påvirke så mye. Men med å spre informasjon om hvordan de virker på hjernen kan påvirke hvilke valg de unge tar, og dermed påvirke livet deres, poengterte Pedersen.
Rusa i skoletiden
I følge ham sliter 9 av 10 med en tung psykisk lidelse i tillegg til rus. Og han påpeker at her kan man se på en høna-og-egget-problematikk. Hva kom først? Rus brukes ofte for å dempe følelser. Pedersen forteller at noen er så unge som 10 år når de begynner å eksperimentere med piller og alkohol, og at det på den nye store ungdomsskolen i Rana har vist seg å være et mye større problem enn man trodde. Ungdommen ruser seg på hasj, kokain og alkohol. I skoletiden.
– Det er viktig å skille mellom unge og voksne når det gjelder stoff. Det handler om at de unge har en hjerne i utvikling, som påvirkes på en helt annen måte, deler han.
Når det gjelder eldre som ruser seg spør han om følgende:
– Er vi forberedt på det som kommer? Og sikter til eldrebølgen som er på vei over oss.
Videre peker han på utviklingen i bransjen, med mer kynisme, kjemisk fremstilt cannabis som kan være 200 ganger sterkere enn på 70-taller, fraværende bærekraft i bransjen, og link til trafficking, og håper at slike poeng kan være med på å holde mennesker unna rusmidler fra det illegale markedet.
Pedersen konkluderer med at det trengs mer åpenhet, mer forskning, og mindre fokus på rus som en suksesshistorie.
Om å være pårørende
Ellen Agnete Brygfjeld fikk avslutte kvelden med sitt foredrag om å være pårørende. Den tøffe dama forteller åpent om hvordan det er å være samboer til, og mamma til noen med bipolar lidelse. Hun deler sine tanker gjennom et «innbilt intervju» hvor hun svarer på spørsmål som datteren Johanna har skrevet til henne. Ellen Agnete oppfordrer tilhørerne til å lytte til magefølelsen, å snakke med noen når man er pårørende, og å gjøre avtaler med dem som man er pårørende til. Videre nevnte hun at det var lett å gjøre dem bjørnetjenester, og at det er viktig å la dem ta ansvar for sitt eget liv. Som pårørende påpekte hun at det trengs øvelse i å ikke være redd når telefonen ringer – og at man søker hjelp selv om den som er syk selv ikke ønsker det.
– Man bør ikke gå i diskusjon med den syke, poengterer hun med omsorg, og nevner at det er forskjell på det å være pårørende for en samboer og for et barn.
I møte med samfunnet utenfor de fire vegger belyser hun en situasjon der man gjerne er usynlig som pårørende. Det er nesten ingen som spør hvordan det går med henne. Men med en fysisk smerte, en hoftesmerte, opplevde hun et sceneskifte. Ellen Agnete opplevde da at mannen i gata kunne spørre hvordan det gikk, og at man gjerne overgikk hverandre med historier om sine vondter. Ellen Agnete oppfordrer tilhørerne til å spørre andre pårørende hvordan de har det, og hun deler raust fra sitt liv. Om skam og følelse av å være dum som holder ut. Brygfjeld setter ord på forskjellsbehandling mellom å være pårørende til dem med somatiske lidelser og pasienter med psykiske lidelser. «Hun må skjermes fra familien» var beskjeden hun fikk da dattera ble innlagt, noe som ikke ville skjedd om det var snakk om et beinbrudd. Videre deler hun tanker om et liv uten filter, uten mulighet til å pynte fasaden, og topp tre «verst som pårørende»: Ikke bli tatt på alvor, innleggelse av familiemedlem og å være uteligger i Bodø da det var fullt på pasienthotellet. Ellen Agnete deler med glimt i øyet, med humor i alvoret, og avslutter med et selvskrevet dikt. Publikum applauderer og roser foredraget.
Arrangøren tok regninga
Baksterkailln sto for serveringen denne kvelden, og Mental Helse Hemnes tok hele regninga selv.
– Det må du få med, de bestemte i all bråhast at Mental Helse tar alle kostnadene, gjestene fikk alt gratis, sier Baksterkailln sjøl, Aleksander Kristensen.
En av tilhørerne denne kvelden er Laila Karlsen.
– Dette var veldig interessant og veldig fint. Jeg var på nippet til å gråte, forteller hun.
– Så var det litt provoserende også, humrer hun og forklarer at det var temaet rus som provoserte. Hun kjente seg igjen i det som ble sagt, og oppgir at hun har strevet som bipolar og med medisinering som gjorde situasjonen verre for henne i mange år.
Evy Morskogen Brygfjeld, Gerd Sørmo og Arvid Martinsen er også til stede.
– Det har vært en fantastisk kveld med flotte foredrag, nikker Evy.
– Ja, det har det vært, og en fin blanding av alvor og humor, konkluderer Gerd før Arvid hiver seg på:
– Det har vært et flott arrangement. Kommunen og politikerne gjør nesten ikke noe for psykisk helse, men Mental Helse jobber på. All kred til dem, roser Martinsen.
