Under ungdomsdagen som ble arrangert på samfunnshuset lørdag var det mange bidragsytere. De to Mosjømennene i PAUSE! var to av dem, og til et stummende stille publikum fortalte de gripende historier.
– Norge som så ofte blir omtalt som verdens beste land å bo i, kan også kanskje være det verste å ikke ha det bra i. Å fortelle hvordan man har det passer liksom ikke helt inn, begynte Øyvind Valrygg fra PAUSE! Som er en bruker- og pårørendeorganisasjon som har som mål å spre erfaringsbasert kunnskap om vold, overgrep, psykisk uhelse, utenforskap og avhengighet. Gjennom å dele egne erfaringer med temaene ønsker Lars Erik Lysgard og Øyvind Valrygg fra Mosjøen å bridra til økt kunnskap og kompetanse, og at andre våger å fortelle sine historier og søke hjelp.
Ungdomsdag: – De tar opp tema som er vanskelige og gjør det på en spennende måte
Sirkuset som forandret livet
Lars Erik tok gitaren fatt, og fremførte den første sangen han skrev- for ni år siden, etter at en sms endret det tøffe livet han levde som vokalist i rockeband i Oslo, og med å ruse seg i helgene. Sangen leveres med inderlig innlevelse, og ungdommen til stede lot seg bevege av den sterke stemmen.
«E sku bi pappa» hvisker Lars Erik til slutt før han setter siste tone i sangen, men mer fikk ikke ungdommen vite før etter at Øyvind hadde fortalt sin historie.
– Jeg gikk på ungdomsskolen i Mosjøen i 1980, i ei tid da vi på fritiden måtte være veldig kreative. Vi hadde ikke mobiltelefoner slik dere har i dag. Da det for eksempel kom sirkus til byen dro vi dit med hensikt å få oss gratisbilletter, og hjalp til med rigging.
Med stødig røst forteller han om episoden som skulle endre ham.
Etter at riggingen var ferdig, skulle han og kompisen få sine fribilletter i ei campingvogn ved sirkuset. På vei for å banke på den, forsvant kompisen, men Øyvind fortsatte. Mannen som åpnet og tok ham inn skulle utsette unge Øyvind for seksuelt overgrep, og selv om tankene hans ropte at han måtte komme seg derifra, var det ingen av musklene i kroppen som klarte det. Han var fanget.
– Det visste denne mannen. Han hadde gjort dette mange ganger. Han visste at når man blir utsatt for sterk frykt, kan man gå i fullstendig frys. Jeg har ikke noe tidsperspektiv på det jeg opplevde, men skyldfølelse, og av skam for å være en så stor idiot som ikke skjønte at dette kom til å skje, deler mannen.
Øyvind ble borte
Idet føttene traff bakken på tur ut av campingvogna tenkte han at nå var det viktig å holde kjeft. I redsel for å ikke bli trodd.
– Der og da ble Øyvind borte. Øyvind mista Øyvind, og ble verdens beste skuespiller for å ikke bli avslørt. Jeg havna på flukt, beretter han og legger til:
– Det er både vondt og godt å kjenne at jeg er sterk nok til å prate om dette uten å ramle i bakken. Stemmen er svakere, beveget, men brister ikke. Ungdommene i salen er helt stille og alvorlige.
Valrygg forteller at frykten for at foreldre og venner ikke skulle tro på ham, og ikke være vennen hans lenger, gjorde at han holdt stilt i 28 år. Han nevner at for noen er det uutholdelig å være en slik skuespiller, og de ender gjerne opp i statistikken med dem som tar selvmord. Selv døyvet han det vonde ved å trene. Gjerne 14 timer i døgnet for å slippe å tenke på det vonde.
– Trening funka som distraksjon for meg. Andre begynner å ruse seg, game, shoppe eller noe annet.
Valrygg jobber med ungdom, og oppfordrer tilhørere til å spørre når de har en magefølelse på at noe er ugreit, og snu den negative tanken «hva om jeg tar feil» til at «så bra at jeg tok feil», om det skulle vise seg å ikke stemme.
– Spør: Hvordan har du det egentlig?
For Øyvind ble vendepunktet da han som far til et sykt barn fikk spørsmålet «Hvordan har dere det egentlig som mamma og pappa?».
Opplevde mobbing
Lars Erik Lysgard (42) bød på mer selvskrevet musikk før han holdt sitt foredrag.
– Denne har jeg skrevet til dere, ungdommen, sa han, da han introduserte sangen «Revolutionary youth». Etter nok en nydelig sang, tok han opp tråden med at livet hans tok en vending da han skulle bli far.
– Det var første gangen jeg kjente på følelsene mine, og var helt meg selv. Og jeg ba for føreste gang om hjelp. Jeg lærte meg å spille gitar, noe jeg hadde villet hele livet, men var redd for at de andre skulle le av meg. Jeg ventet helt til jeg var 33, altså en tredjedel, av livet med å lære meg det kuleste jeg vet!
Som barn opplevde Lars Erik å bli mobbet. Som en følge av dette fikk han en stor trang til å sørge for at alle likte han når han begynte på videregående skole. Han tilpasset seg, med atferd og valg av klær, og oppgir at det gav en rusfølelse å bli likt. Det handlet om frykten for avvisning.
– Jeg gjorde ting jeg egentlig ikke likte, med folk jeg ikke følte meg trygg sammen med, og lagde meg etter hvert et liv i Oslo som jeg ikke skulle ha hatt, med rus og narkotika.
Lysgard delte at han også hadde hatt spiseforstyrrelser og vært avhengig av både trening og porno.
– Det handlet ikke om å se på nakne damer, men å forstyrre meg selv med slikt, for å ikke kjenne på det vonde inni meg. Jeg fikk et forhold til damer og sex som ikke var bra. Nå har jeg lyst til å ta et oppgjør med dette, og at vi menn skal komme tilbake til sansene våre. Vi skal beskytte jentene og behandle dem med respekt, ikke som objekt, det er min rolle som mann. Man skal aldri ha sex med noen om man ikke er sikker på at de selv vil, poengterte han klokkeklart.
Å snu det vonde
Lysgard fikk frem både latter og alvor i de unges fjes. Mellom lapskausmåltid og prat med de unge fikk vi også noen ord med ham.
– Hvorfor bestemte du deg for å fortelle din historie til ungdommen?
– Det handler om at det har vært vanskelig å se mening i det vonde som skjer. Det er meningsfylt å snu det vonde til et lys for andre, det hjelper meg.
– Hvordan traff du og Øyvind Valrygg hverandre?
– Vi visste av hverandre fra før, at vi begge «var på flukt»,og så traff vi hverandre igjen i 2019, da Øyvind hadde stått frem åpen med sin historie. Vi hadde litt å prate om, for å si det sånn, og så ballet det på seg, smiler han og legger til:
– Vi har helt ulike opplevelser av det som har gjort livet vanskelig, hvordan flykte og å ta imot terapi, men det handler om de samme tingene. Så når vi kan legge historiene sammen kan vi nå et bredt publikum. Det er min motivasjon for å gjøre dette.
Ønsker trygge rom
Øyvind Valrygg forteller at det å formidle sin historie ikke er å rippe opp i gamle sår.
– Jeg jobber med ungdom hver dag, og jeg ser at det trengs mer forebyggende arbeid. Jeg ønsker ikke at noen andre skal holde kjeft i 28 år. Flukten ble min nye personlighet, og det unner jeg ingen andre.
Valrygg ønsker at det skal etableres trygge rom hvor man kan snakke om det vonde.
Leo Ajkic til ungdommen i Hemnes: – Noen av dem med de beste smilene har det verst
– Det er mange som håper på at noen skal spørre hvordan de egentlig har det.
Han tror at stresset som preger dagens samfunn forringer kvaliteten på relasjoner. Alle krav som stilles til prestasjoner overskygger menneskets egenverdi.
– Tror du du selv kunne fortalt om din opplevelse tidligere om noen spurte direkte?
– Ja, om noen nær meg hadde spurt meg mer direkte. Sagt at de hadde en magefølelse på at det var noe som var vondt, tror jeg at jeg hadde fortalt, sier han.
– Jeg har jobbet på SFO i 21 år. Jeg vet jeg har oversett barn som har opplevd lignende ting. Den urolige eleven, den ukonsentrerte. I stedet for å alltid søke diagnoser mener jeg man må lete etter den egentlige årsaken til denne atferden. Diagnoser blir den «lettvinte løsningen», hvor man bare ser på symptomer og da famler man noen gang i blinde. Jeg tror mange er feilaktig diagnostiserte, dessverre. Så ender de med ulike avhengigheter for å dempe det vonde, avslutter han.
