Dette er et leserinnlegg. Innholdet står for skribentens regning.
Jon Ottar Hustad døde torsdag 12. oktober. Jeg fikk vite det dagen etter. Passende nok på fredag den 13.
Nyheten var som å få et slag i magen. Noen sekunder etterpå brast jeg i gråt over bortgangen til et menneske jeg verken har møtt eller snakket med – en reaksjon jeg ikke kan huske å ha opplevd før.
Hustad var en norsk journalist og forfatter fra Hjørundfjorden. Tidligere jobbet han for Klassekampen og Morgenbladet. I de senere årene var han fast spaltist i Dag og Tid og Weekendavisen – to gode ukeaviser som ga han den friheten han trengte.
Formelt var Hustad utdannet historiker og tok hovedfag ved Universitetet i Oslo om amerikansk Kina-politikk etter Koreakrigen.
I løpet av sin karriere beskjeftiget han seg med og kritiserte en rekke temaer som skolepolitikk, trygdeytelser og innvandringspolitikk. Stort sett saker som har en fellesnevner: En godt fungerende velferdsstat – også for fremtidige generasjoner.
De siste årene konsentrerte Hustad seg om samfunnsøkonomi og energipolitikk.
Han mente at vår store inntjening på oljepengene på mange måter var en forbannelse fordi vi med dette ble fristet til å forvalte pengene dårlig, med storstilt offentlig sløsing som resultat.
Hustad hadde sterke meninger om det grønne skiftet og stilte en rekke spørsmål ved de reelle effektene av de ulike tiltakene og økonomien i det hele.
Den siste artikkelen han skrev i Dag og Tid ble publisert den 6. oktober med tittelen «Snipp, snapp, snute» der han konkluderer med at havvindsatsingen egentlig er over før den har begynt.
Hustad var mislikt av mange, en god del kolleger inkludert. Flere har sagt at han brøt med journalistflokken. Han kunne være illojal i den forstand at han plukket i andres arbeid og fant feil og mangler som ved etterkontroll viste seg å stemme.
Fremfor å bli likt og populær, prioriterte han å sette seg grundig inn i ulike saker, også upopulære og brennbare temaer.
Uredd spaserte han inn kontroversielle problemstillinger og ytret seg ofte på tvers av en offentlig ensrettet enighet som i stor grad har vært og fortsatt preges av sinnelagsetikk.
Hustad sitt språklige talent, overlegne matematiske evner og måten han kunne ta til seg og bearbeide kunnskap for så å komme med treffende analyser, skapte begeistring for noen og kanskje misunnelse fra andre.
Antakelig hadde han et skyhøyt lesetempo uten at dette gikk på bekostning av evnen til å prosessere det som sto skrevet. To dager etter at statsbudsjettet var gitt ut, hadde han lest alt sammen og var klar for å bidra med sine synspunkter.
Selv fikk jeg kjennskap til Jon Hustad i fjor høst, da strømprisene også her i nord steg uvanlig mye.
Uten særlig forkunnskap satte jeg meg fore å gjøre et forsøk på å forstå hva det hele handlet om. Tilfeldighetene gjorde at jeg ramlet over en podkastepisode der Hustad gjorde rede for energi, kraftsystemet og markedsmekanismene.
Jeg kunne ikke fått en bedre pedagog.
Med et oppmerksomt øre lyttet jeg til episoden flere ganger. Han åpnet en dør for meg og jeg skjønte at selv jeg kunne være i stand til å få grep om en materie jeg tidligere anså som ugjennomtrengelig.
«Er du med?» spurte Hustad med jevne mellomrom mens han oppmerksomt gransket om motparten virkelig hang med i svingene. Og gjentok sentrale passasjer for å sikre at i alle fall noe av kunnskapen ble mottatt. I tillegg kom han med illustrerende eksempler slik at vi som fulgte med fikk konkretisert hva han snakket om.
Det er sjeldent å støte på et menneske som klarer å formidle kompliserte temaer slik at selv ganske enkle sjeler kan forstå.
Hans sin tildels mørke og sarkastiske humor brøt opp i alt det kompliserte. Han kunne harselere både med seg selv og andre. Med sin spisse, normbrytende humor og småbrutale utbrudd, lo jeg ofte, mye, høyt og lenge.
Bare så det må være klart: En av hovedveiene til en kvinnes hjerte går gjennom en humor som virkelig treffer.
Bak hans kvasse humor og ramsalte kritikk av mangt og mye, banket også et varmt hjerte for et bedre samfunn.
Jon Hustad ble bare 55 år gammel. Hans død er ikke bare et stort tap for familie og venner, men også for offentligheten og journalistikken.
Ordene jeg nå har skrevet føles fattige opp mot det enorme tapet jeg føler – ikke bare for meg selv, men også på vegne av det norske samfunnet.
Å si at jeg føler et tap blir for smått. Jeg sørger! Og jeg har grått flere ganger de siste dagene. Samtidig har jeg spurt meg selv: Hvor kommer denne sorgen fra? Hva er det som skjer med meg når jeg sitter og gråter som en unge over et menneske jeg aldri har møtt?
Har jeg fått et anfall av Weltschmerz, en verdenssmerte over at en av Norges og kanskje også Nordens mest intelligente, kunnskapsrike, innsiktsfulle og forutseende menneske er borte?
Og nå som vi har så mange store problemer både nasjonalt og globalt. Sprekkene i det norske samfunnet og ellers i verden ser ut til å vokse seg stadig større.
Heldigvis etterlot Jon Hustad deg en mengde skriverier. I tillegg til Dag og Tid har jeg tegnet abonnement på Weekendavisen. Drevet av å bla tilbake i arkivet og få med meg rubbel og bit av hans produksjon i den danske avisen.
Han er også å finne i flere podkastepisoder der han samtaler med blant andre Wolfgang Wee, Asle Toje og Ole Asbjørn Ness.
Jeg har også bestilt bøker som skal leses. Med dette følger også en liten gest til hans etterlatte.
En kjempe har gått ut av tiden. Det er tvilsomt om noen kan fylle hans sko, men jeg håper at flere vil følge hans fotspor og gå stødig på veien mot å bli et mer informert menneske. Langt unna halvsannheter, politisk korrekt vissvass og det postmoderne føleriet som ligger og skvulper i grøftekanten.
Lena Stien
