Kommende uke arrangeres Verdensdagen for psykisk helse over hele landet. Ei ung dame i Korgen ønsker å hjelpe andre ved å fortelle åpent og ærlig om sitt møte med psykisk helsevern, tvangsinnleggelse og det å få en alvorlig diagnose etter hvert. Tobarnsmoren Mia Tverrå Øren forteller her sin historie.
Bak ei helt ordinær ytterdør på Aspmoen i Korgen, innenfor en ryddig yttergang med både store og små sko, knagger til småfolks og store folks klær, i ei stue med moderne interiør sitter smilende, milde Mia i sofaen. Mamma Mia, samboer Mia, datter Mia og vernepleier Mia. Klar til å fortelle historien sin, om møtet med den psykiatriske helsetjenesten og nyorientering i livet som psykisk syk og med en diagnose på papiret.
Mia Tverrå Øren (31) tar oss med tilbake til 2017, det var da hun selv begynte å kjenne at ting «skurret», og at hun for første gang anerkjente at egen mental helse ikke var på topp. Mia var på denne tiden blitt tobarnsmor, var heime i mammapermisjon fra jobben i miljøtjenesten og familien bodde i Gruva i Bleikvasslia. Mia ble urolig, opplevde angst og kjente at det var på tide å få hjelp til å bearbeide det som hun beskriver som en belastende barndom. Turen gikk til fastlegen, som henviste henne til VOP, hvor hun fikk avslag. Hun ble anbefalt å kontakte privatpraktiserende psykolog, noe hun gjorde.
Lysbehandling
– Der gikk jeg jevnt og trutt til samtaler fra 2018, forteller Mia innledningsvis, mens hun serverer kaffe og frukt til journalisten.
Hos den privatpraktiserende psykologen gikk hun til støttesamtaler. Etter et opphold i behandlingen opplevde Mia på nytt at det «skurret» for henne. Psykologen foretok ingen utredning, men mente Mia var utbrent, og hun fikk tilbud om lysbehandling mot traumer (EMDR). I tre uker jobbet de med det hun selv ønsket å ta tak i først, det hun syntes var minst skummelt: den traumatiske hendelsen med hastekeisersnitt for hennes førstefødte.
– Først opplevde jeg litt positiv effekt av lysbehandlinga, men etter hvert ble jeg superstressa, fikk trøbbel med å sove og fikk migrene. Bearbeidingen var nok i gang, men så ble det nok for korte pauser mellom behandlingene, fortsetter hun, og påpeker at hun anser det slik at hun har fått bearbeidd det traumatiske med fødselen nå. Fødsel nummer to gikk veldig greit for seg, selv om Mia hadde vært litt engstelig i forkant.
Tobarnsmoren forteller videre:
– Jeg sluttet med lysbehandlingen da jeg ble så mye dårligere. Jeg ble paranoid, sov dårlig og hadde vondt i kroppen. Den var skikkelig i beredskap, samtidig som jeg ikke var flink til å ta det med ro til tross for dette.
Tvangsinnleggelse
Dette skulle bli opptakten til Mias første psykose. Kalenderen viste oktober 2019. Hun deler ærlig:
– Jeg dro på et foredrag på samfunnshuset, under Verdensdagen for psykisk helse, og fikk et slags anfall. Jeg klarte ikke å gå, knakk fullstendig sammen på parkeringsplassen etter foredraget. Det hadde nok ikke noe direkte med foredraget å gjøre, men totalbelastningen hadde blitt for stor.
Mia ringte legevakta, og beskriver en tilstand der hun «datt bort». Kroppen kobla ut, og tankene datt ut. Hun ønsket innleggelse, men fikk beskjed om at de bare hadde ei seng ledig, og den tilhørte Rana kommune. Mia husker ikke alt som skjedde denne kvelden, men det ble konkludert med et angstanfall og så bar det heim.
– Jeg ble sendt heim med en sovetablett, og beskjed om at den kom til å slå meg ut, og at det skulle gå bra. – Det var nok ikke mye av det jeg sa som hang sammen, det skjønner jeg nå når jeg tenker tilbake, nevner hun, mens hun smiler og rister litt på hodet.
Mia sovnet når medisinen begynte å virke, men våkna etter noen timer igjen, med følgende opplevelse:
– Da kavet jeg fryktelig, klarte ikke å finne roen. Vi sendte barna av gårde til besteforeldrene morgenen etter, og en kollega av meg kom hit og var sammen med meg. Etter at hun dro skjønte jeg at jeg trengte hjelp, og ringte 113. Jeg fikk beskjed om å legge meg og hvile, men jeg klarte ikke det. Det «snappa helt over» for meg, og jeg avviste Johan, sendte ham på stua mens jeg var på rommet selv.
Mia nevner at da ambulansen kom, ville hun ikke samarbeide. Hun skulle ingen steder, ei heller kle på seg. Hun hadde jo fått beskjed om å legge seg og hvile! Ambulansepersonellet brukte tre timer på å få henne i bilen, og politiet var også innom.
– Det var fantastisk av ambulansearbeideren som brukte all den tiden. Han var utrolig tålmodig, nikker Mia som da ble kjørt til legevakta på Mo, før det bar videre til Bodø og hennes første tvangsinnleggelse.
Skummelt å være der
Mia sitter i sofaen, med kaffekoppen i hånda og forteller med rolig stemme. Hunden Ella ber om litt kos før hun legger seg ved veggen og tar seg en formiddagshvil. Matmor forteller åpent videre om hendelsen:
– Jeg motarbeidde alt og alle, men ble kjørt oppover til Bodø. Det var nok blitt natt til søndag da.
I Bodø ville ikke Mia ta imot medisiner, og det endte med tvangsmedisinering.
– Hva tenker du om det?
– Det var helt forferdelig. Jeg ble holdt fast, og det ble jeg ikke akkurat glad for.
– Hva tenker du om det nå, var det rett, sett i ettertid?
– Nei, jeg har klaga det til kontrollkommisjonen. Jeg føler ikke det var rett, sett i retrospekt. Jeg er ikke glad i sprøyter, og hadde de sagt at dersom jeg ikke tok medisinene ble det sprøyte, hadde jeg nok tatt imot tablettene.
Mia sovna, men våkna i panikk.
– Jeg skulle ut derfra. Det var skummelt å være der, og jeg var SÅ redd, minnes hun og forteller at det endte med at hun måtte på skjermet avdeling. Hun fikk lest opp sine rettigheter, men i den tilstanden hun var i, forsto hun ikke hva de sa.
– Det var i hvert fall skummelt å ligge på det rommet, fortsetter hun, og tegner opp ei imaginær skisse av rommene denne avdelingen besto av, på stuebordet. Soverom, bad, og stue på rekke. Det endte med at hun fikk madrassen med på «stua», hvor hun sovna, sløvet av medisinene.
– Det er ikke helt klart for meg hva jeg fikk av medisiner, og jeg ble paranoid og urolig av å ikke vite. Jeg ville ikke være der, og satt bare og gråt. Eller jeg forsøkte å gråte, men det var vanskelig på grunn av medisinene, gjengir hun.
Saken fortsetter under bildet.
Innså at hun trengte medisin
Mia ble flyttet opp på rommet hun først hadde fått, etter et døgn her. Hun roet seg litt, men forteller at hun fortsatt ikke samarbeidde med de ansatte. Hun stolte ikke på dem.
– Hva var det som gjorde at du ikke stolte på dem?
– Jeg tenkte at de ikke ville meg godt. Det var noen som hadde bestemt at jeg skulle dit. Jeg var redd både personalet og de andre pasientene. Rolige meg ble helt rebelsk, jeg måtte få medisiner for å sove, sier hun og humrer litt igjen.
Mia klarer på et vis å se det komiske i det alvorlige nå når hun har fått det på avstand.
– Så da tok du medisinene du fikk?
– Nei, ikke alltid, men når de sa at jeg måtte ta den, eller få sprøyte, kunne jeg ta imot, men deretter spytte den ut i do. Mia ler litt av seg selv igjen og forteller videre:
– Men så en dag skjønte jeg at jeg trengte medisinen.
Hun forteller at hun var livredd for å være alene, samtidig som hun var redd både personalet og de andre innlagte. Mia satt derfor mye på gangen. Noen av de ansatte ble tryggere etter hvert, men de var veldig travle.
– Sånn sett var det bedre på skjerma avdeling. Der var de godt med folk hele tiden, men der var jeg jo så kort tid.
Etter noen uker ble Mia flyttet over til Mosjøen og døgnavdelingen på Skjervengan.
– Der var det et helt annet miljø og opplegg. Det var faste rutiner og aktiviteter, trening og turer.
Mia tok medisinene sine på denne tiden, men var ikke så glad i sovemedisinen.
– Jeg ba ei av de ansatte om å sitte sammen med meg til jeg sovna, for jeg syntes det var skummelt å sovne, det føltes som om jeg mista kontrollen.
Flink pike
Hun ble anbefalt å fortsette med antipsykotisk medisin i 6 måneder. Og underveis ble det både bytte av medisin og til slutt nedtrapping da hun opplevde bivirkningene som negative.
– Jeg la veldig mye på meg, og ble helt flat i humøret, blant annet, deler hun.
Etter at den unge damen sluttet med medisinen, gikk det bare ei uke før angsten og uroen kom tilbake. Hun var så smått begynt å vende tilbake til jobb og økte gradvis i arbeidsmengde på denne tiden. Den flinke piken ville tilbake til der hun var før. Mia fortsatte i behandling i Mosjøen, og gikk blant annet hos psykomotorisk fysioterapeut, noe hun har opplevd som positivt.
– Stress og spenninger setter seg jo i kroppen, så det har vært fint å få bedre kontakt med kroppen. Jeg startet også opp med resept på Frisklivssentralen i Korgen, nevner hun videre og skryter av tilbudet der, som omfattet både kosthold og trening for hennes del. Søvnen hadde hun på dette tidspunktet på stell sjøl.
– Det har hjulpet meg veldig å spise sunt og trene. I tillegg til at søvnen er så viktig, understreker hun.
Sendt heim igjen
Til tross for tilfriskningen, vendte symptomer som angst og uro tilbake, uten at Mia klarte helt å sette fingeren på hva det var som lå bak. Hun ba om ny utredning, da hun tenkte at den forrige var gjort mens hun gikk på antipsykotiske medisiner, og at en ny utredning kunne gi andre svar. Ei ny utredning ble startet i 2021, og samtidig ble hun bare dårligere.
– Jeg kontaktet fastlegen og ba om hjelp. Jeg fikk komme til vurdering hos et ambulant akutteam på dagtid, og dro sammen med Johan. Jeg hadde i minnet at det sist gang ikke var noen som trodde at jeg var psykotisk, og det samme skjedde denne gangen. Jeg ble vurdert som for frisk til å bli innlagt.
Mia ble igjen sendt heim med to tabletter som skulle «slå henne ut».
– Jeg skulle først ta en tablett, og så vente en time og deretter en til ved behov. Jeg tok den første og gikk og la meg. Da bikket det helt over for meg i en ny akutt psykose, og jeg nektet å ta den andre tabletten, sier hun og legger leende til at hun nok er litt sta av seg.
Det endte med ny tvangsinnleggelse for Mia, etter å ha vært innom legevakta som veldig lite samarbeidsvillig også denne gangen.
– Jeg kom til Bodø på morgenen og ble først innlagt på ei avdeling, men styra noe voldsomt og havnet på skjerma avdeling igjen. Der ble jeg ganske mange dager før jeg ble flytta. Jeg hatet plassen og ba om å bli flytta til Mosjøen, hvor jeg trodde alt ville bli mye lettere. Men det ble ikke det, jeg var fortsatt veldig syk da jeg kom dit.
Utredning i Bodø
– Kan du beskrive litt hvordan det oppleves å være i psykose?
– Det er litt som en drøm man ikke klarer å forstå. Jeg er veldig forvirra, og det er vanskelig å se sammenhenger og ha samtaler. Jeg tror ikke det var så mye fornuftig jeg sa, nei.
– Føler du på skam rundt dette?
– Dette er nok ikke det jeg sier først når jeg treffer folk, men jeg har vært åpen med dem som vi omgås med. Det er jo to ytterpunkt… begynner hun, pauser litt og fortsetter:
– Jeg bruker å ha kontroll på ting og oversikt over det meste. Jeg er nok en såkalt flink pike.
Den andre psykosen kan hun nå se tilbake på og gjøre seg noen tanker om. Hun hadde en betennelse i en arm, som har vist seg kom fra en prolaps i nakken. Smertene anser hun som en trigger sammen med stress.
– Jeg tåler stress veldig dårlig, og det ble nok for mye for meg med arbeidssituasjonen og smertene. Jeg ba jo om hjelp, men trodde ikke det skulle gå så fort som det gjorde.
I fjor sommer ble Mia henvist til ei utredning for psykoselidelse i Bodø. Det første som ble tatt tak i der var endring i medisinene. Mia måtte gradvis over på en annen medisin, og forteller at hun fikk beskjed om at hun ikke skulle sluttet med medisin etter et halvt år, slik hun først hadde fått beskjed om, men fortsatt i to år på den antipsykotiske medisinen.
– Kunne den andre psykosen kanskje vært unngått om jeg ikke hadde fått den anbefalingen? undrer hun.
Saken fortsetter under bildet.
En diagnose som forklarer
Mia har fått vite at med i vurderingen av dette skulle livsstil og småbarnsmortilværelsen vært tatt med, og talt for lengre medisineringsperiode.
– Jeg selv var jo glad jeg ikke skulle bruke den lenger, jeg ville jo ikke gå på medisin, så jeg sjekket ikke noe selv, men tenkte at de visste hva de snakket om, sier hun med et lite sukk.
Mia ser ned, retter litt på ei pute i sofaen. Det er vondt for tobarnsmoren, den flinke piken, som har så strenge krav til seg selv, å se tilbake på disse årene med sykdom. Mange av barnas, Nora og Isaks, første leveår har vært med en alvorlig syk mamma. Kunne historien sett annerledes ut?
– Jeg synes det er helt grusomt om det kunne endra alt. Det har jo gått utover alle, Johan og barna, svigerfamilien, mamma… Mia blir stille igjen. Hun roser samboeren, og uttrykker en dyp takknemlighet for å ha ham i livet og at han har stått stødig i stormene.
Utredningen i Bodø ble ferdig i fjor høst. Hun fikk beskjed om å ikke jobbe det kommende året og skal fortsette med antipsykotisk medisin i minimum 4 år til. Som ei forklaring på plagene fikk hun diagnosen paranoid schizofreni, en psykoselidelse. En diagnose som nok høres veldig fremmed og kanskje litt skremmende ut for mange, men Mia deler ærlig, selv om det fortsatt kan kjennes litt vanskelig å akseptere. Hun ønsker å utvide hvermannsens kompetanse om temaet.
– Det er en forvirringstilstand, det er ikke snakk om delt personlighet. Det kan ligge ei sårbarhet der som kan trigges av traumatiske opplevelser, forklarer hun og poengterer:
– Det er jo en helt forferdelig diagnose, men jeg tenker ikke så mye på det. Det definerer ikke meg, men plagene jeg har hatt.
Vrangforestillinger
Mia er ikke diagnosen sin, hun er Mia med alle sine sider. – Og diagnosen kan forklare noe det hun har vært gjennom, hennes atferd og alt denne lidelsen har ført med seg av ringvirkninger for den lille familien. Modige Mia belyser videre:
– Da jeg var på det mest syke hadde jeg stemmer i hodet, jeg så ting som ikke andre så, hadde vrangforestillinger, hallusinerte og kjente lukter som ikke var der.
Ungdomsdag med tema forebygging av selvmord: Leo Ajkic kommer
Et eksempel på vrangforestilling var at jeg trodde telefonen min var hacket. Det resulterte i at jeg byttet kode, som jeg selvfølgelig glemte bort, og det endte med at telefonen min ble HELT låst, og jeg måtte til eplehuset for å få den ordnet igjen.
Mia føyer til at dette er symptomer hun ikke kjenner noe til nå, men at hun kan kjenne litt på uro, angst og tankekjør innimellom.
– Er det noe du kan gjøre for å forebygge, foruten bruk av medisiner?
Mia leiter opp et ark med «10 psykoseregler» på, og forteller at hun bør unngå stress og rus. Tips én på listen er å få hjelp tidlig. Å ta medisinen sin, holde på rutiner og gjøre ting som gir glede er også nevnt. Mia går fortsatt fast til behandling på VOP på Mo, og har begynt å trene igjen.
Vil tabu til livs
Tobarnsmoren kjenner ingen som snakker åpent om diagnoser som den hun har fått, det er fortsatt veldig tabu, noe hun vil til livs.
– Jeg håper jeg kanskje kan hjelpe noen andre ved å være åpen, smiler hun og forteller at det ikke er så mange som spør henne om noe direkte, selv om hun har oppfattet at det har vært snakk på bygda.
– Det er greit om folk spør meg direkte, men kanskje ikke på butikken, humrer hun.
– Jeg grudde meg litt til å dra på butikken etter at jeg kom heim, men det har gått seg til, sier hun og viser fram ei fargeleggingsbok som hun har brukt som hjelpemiddel til å være tilstede «her og nå». Detaljerte kruseduller og figurer er sirlig fargelagte.
– Det blir litt mindfullness i dette, litt som med Yoga som jeg og har prøvd. Så var det vanskelig å se på TV, for jeg trodde alt var rettet mot meg. Det var også vanskelig å konsentrere seg på den tiden, så da var dette en fin aktivitet. Det føltes som om jeg hadde kognitiv svikt, som bomull i hodet og jeg klarte ikke tenke klart. Jeg glemte bort det aller meste. Det kom seg gradvis da den akutte fasen gikk over, men det tok lang tid før jeg følte at hodet var på plass igjen.
Så prøver jeg å være «jordet», ha beina godt plantet i bakken, ha gode rutiner, gå tur og spise sunt.
– Kjenner du på bitterhet?
– Ja, jeg kjenner nok litt på det… den senga som var ledig men tilhørte Rana, og som jeg ikke kunne få da jeg ba om hjelp… medisinene…, erkjenner Mia.
– Men jeg tror jeg kommer til å klare å legge det vekk etter hvert, det kjennes litt bedre nå etter at jeg har fått meldt ifra. Det har vært med på å få det bearbeidd.
Saken fortsetter under bildet.
Klage til statsforvalteren
Ei tid etter at Mia ble utskrevet den andre gangen meldte det seg et behov for å klage på behandlingen hun hadde fått – og ikke fått. Ei utredning i Mosjøen etter den andre psykosen hadde blitt utsatt på grunn av at behandler ble sykemeldt. I noen måneder hadde de ikke noen erstatter for vedkommende, som kunne foreta utredningen. Mia fikk imidlertid en vikar, en spesialsykepleier hun var veldig fornøyd med, til støtteterapi.
Mia sendte klage til Statsforvalteren i Nordland, som innbefatter både behandlingen på legevakta, AAT, ventetiden i Mosjøen, feilmedisinering og at hun ikke ble utredet hos den private psykologen.
– Det er dette jeg har brukt dette året på. Jeg har óg sendt erstatningskrav på bakgrunn av feil medisinering, men fikk ikke medhold. På klagen til statsforvalteren er det bare VOP i Mosjøen jeg har fått svar fra. Jeg har slått meg til ro med det, orker ikke gjøre noe mer. Jeg hadde et behov for å stå opp for meg selv ved å sende klagen, belyser hun og nikker sakte som for å bekrefte det hun sier.
Svaret fra VOP var en beklagelse angående stopp i utredningen grunnet sykefravær. Oppholdet i 8 måneder blir beskrevet som svært uheldig. VOP takker for tilbakemelding og skriver at de for fremtiden skal endre praksis.
Livsgnisten er tilbake
Status for Mia i dag er en stabil tilstand, men med redusert energi og konsentrasjon. Livsgnisten er tilbake, men det tok litt tid før den var der etter andre psykose, og hun har fått litt drahjelp med antidepressiva. Å være sammen med dyr har også vært terapi for henne, riding på Reinåmoen, turer med sin firbeinte venn og kos med familiens katt setter hun pris på. Mia går ikke rundt med redsel for å bli psykotisk igjen, men kjenner at hun er mer sårbar enn tidligere og tåler stress dårligere.
Å finne balansen som sørger for harmoni mellom krav til seg selv og egen kapasitet synes hun er vanskelig. Prestasjoner og resultater veksles ofte inn i egen verdi, eller mangel på sådan.
– Men det har blitt lettere å ikke legge alt på min egen følelse av verdi, enn det det var tidligere.
Mia ser frem til å komme seg ut i arbeidslivet, er i god dialog med NAV som hun bare har gode erfaringer med. Hun skal ikke inn i omsorgsyrker med det første, men håper på kontorarbeid av noe slag.
– Jeg skal ta det med ro denne gangen. Jeg er nok litt fæl med å trå til med for mye. Ville for mye. Til nå har det å trene vært i fokus, og jeg må øve meg på å være fornøyd med å gjøre mindre enn det jeg før kunne.
– Jeg savner å ha kollegaer, og ha noe fast å gjøre. Det blir lange dager her heime, avslutter hun, Mia, med sitt varme smil, med livsglede i stemmen og blikket rettet fremover.
