På Natres jobbmesse torsdag 19. oktober var det mange ivrige ansatte som tok turen innom hos de arbeidsgiverne de ønsket å snakke nærmere med, og levere CV hos. Hemnesjenta Elisabeth Karlsen (41) var en av dem.
Elisabeth har jobbet i bedriften i 7 år, og synes det er rart å tenke på at hun snart ikke har den trygge arbeidsplassen på hjemstedet.
– Hvordan har du opplevd den siste tida, etter at beskjeden om nedleggelse var endelig?
– For mange av oss er det litt sånn at vi ikke helt har forstått hva som skjer, sier Elisabeth.
– Jeg tror mange går med et lite håp om at det skal bli noe nytt her. Folk jeg har snakket med vil ikke egentlig finne noe nytt, for de trives og har hatt det trygt her, sier hun.
– Mange har jo hatt hele sin yrkeskarriere her, og jeg tror ikke at det har sunket helt inn hos alle at nedleggelsen er et faktum, og at dørene snart blir stengt, fortsetter hun.
– Hva med deg selv oppi dette?
– Man har jo hatt det trygt og godt, det kjenner jeg selv, sier Elisabeth.
Litt bitter
Elisabeth jobbet i ti år på Mo i Rana, og pendlet til og fra jobb. Grunnen til at hun søkte jobb her på Natre var nettopp for å slippe pendlingen og alt det som det medfører.
– Jeg trodde jo at det var trygt her, sukker hun.
– Har den trygghetsfølelsen forsterket seg i løpet av din tid her?
– Ja, det skulle jo være stor satsing på fabrikken her. Vi fikk ingen forvarsler, og det er jo det som er … Elisabeth tenker seg litt om, før hun fortsetter.
– Man er jo litt bitter. Normalt sett så blir jo folk permittert, der arbeidsgiver prøver ei stund før de avvikler, sier hun.
– Da hadde vi fått sjansen til å forberede oss litt på det som kunne komme. Ikke bare få en god måned på seg til å omstille hele livet, legger hun til.
Et bra opplegg
Elisabeth sier at hun synes at jobbmessa er et veldig bra opplegg og initiativ.
– Jeg har jo aldri vært med på noe slikt, eller hørt om andre som har gjort lignende, sier hun.
– Jeg synes det er veldig bra, men samtidig så er det jo veldig rart å gå rundt her og skulle selge seg selv, på en måte, smiler hun.
– Det er ikke akkurat hverdagskost, legger hun til.
– Men det er jo veldig flott at det kommer arbeidsgivere hit både fra Mosjøen og Mo i Rana, for det er veldig mange av de ansatte her som er villige til å flytte på seg, sier hun videre.
– Det er ikke alle som har så sterke knytninger til stedet og kommunen, men for min egen del så håper jeg sterkt på å få meg ny jobb på Hemnesberget, for det siste jeg vil er å begynne å pendle igjen, fortsetter hun.
– Pendling innenfor kommunen er til en viss grad greit, men det er jo dyrt å pendle, sier hun ettertenksomt.
– Er det mange av de 22 arbeidsgiverne som er her på messa du har tenkt å oppsøke?
– Jeg har merket meg tre som er aktuelle i første omgang. Hemnes kommune, Nortura og NCP, selv om sistnevnte ikke egentlig er med her på messa. Jeg har fått gitt dem en CV, smiler Elisabeth.
– Men det var veldig synd at ikke kommunen deltok her, for jeg hadde lyst på en prat med dem, sier hun.
– NAV og Karriere Nordland har hatt kontortid her på Natre i en periode. Har du selv benyttet deg av dem?
– Nei, jeg har ikke hatt kontakt med dem, for jeg vet egentlig ikke helt hva jeg vil. Og derfor vet jeg ikke helt hva jeg skulle spurt dem om, sier Elisabeth.
– Men det gir jo en kjempemulighet at de er her, så man skulle nok ha brukt dem. Jeg ser jo at Hemnes kommune trenger vikarer i barnehage. Kanskje man kunne fått en mulighet til å få hjelp til å få seg en utdannelse i den retning, sier hun.
– Men så er man jo så lite «førr seg», og uvant med situasjonen, smiler hun.
– Jeg har jobbet i barnehage tidligere, og har sånn sett litt erfaring på den fronten, fortsetter hun
– De trenger jo folk i omsorgssektoren også, men det har jeg aldri prøvd, og vet ikke om det ligger for meg. Men man vet jo ikke det før man har prøvd, legger hun til, og smiler forsiktig.
– Har du snakket med kommunen om dette da?
– Nei, jeg har ikke fått gjort det enda, og det var derfor jeg hadde håpet på å snakke med dem her. Men jeg får ta kontakt med dem på «vanlig vis» da, fastslår hun.
– Vet du om det å søke jobb i det offentlige er en vei mange av de ansatte vurderer?
– Nei, jeg har ikke snakket med noen som har tenkt seg den veien, sier Elisabeth.
– Og man vil jo helst ha en fast jobb fremfor å være vikar. Det er ikke bare-bare å gå i banken og få lån om man trenger det, dersom man kun har vikaransettelse, legger hun til.
Usikkerhet
– Hvilke tanker gjør du deg om det som kommer den 30. november?
– Jeg vet ikke helt … Kanskje begynner man å tenke mer på dette den dagen man går ut døra og vet at man ikke skal tilbake hit på jobb, og ikke har noe å gå til etterpå, sier Elisabeth.
– Akkurat nå så holder jeg det kanskje litt på avstand. Jeg går her i håp om at det skal bli noe ny aktivitet i bygget, og at man skal slippe å gjøre så store grep, sier hun.
– Hva med tanker om det som er «på utsiden» av jobben; økonomi og usikkerhet. Er dette noe du kjenner på?
– Ja, det er det selvfølgelig, kommer det kjapt.
– Man sitter jo med hus og bil og faste utgifter, og man vet ikke helt hvor stramt det blir før man står i det, sier hun, og kikker ut av vinduet.
– Samboeren min er uføretrygdet, så vi sitter ikke med den største inntekten. Derfor må man jo forsøke å finne seg noe, forteller Elisabeth videre.
– 63 prosent av lønna jeg har hatt her er ikke all verden å leve på i lengden, konkluderer hun.
– Enn Gjøvik? Har du meldt deg interessert der?
– Nei. Men det er vel omkring 20 som har det, og som sannsynligvis flytter dit, forteller Elisabeth.
– Selv er jeg for «fastgrodd» her jeg bor, men jeg skjønner dem som velger å ta sjansen og dra kjempegodt, sier hun videre.
– Jeg er ikke sikker på at jeg hadde flyttet dit selv om jeg hadde hatt den muligheten. Jeg tror kanskje at det bare er noen år til, og så er Gjøvik også nedlagt, sier hun.
– Enn om det blir slik at det er pendling som må til?
– Ja, da må det jo bli det da, sier Elisabeth.
– Arbeid må man ha. Det sier seg selv, avslutter ei som velger å holde på optimismen enn så lenge.
