Leo Ajkic ønsker seg en verden hvor man kan være seg selv, der man gir rom for alle ulike mennesker. Dette, og om utenforskap, å vær flyktning og å lete etter sin plass snakket han med ungdommen om lørdag på ungdomsdagen.
Leo Ajkic (40) og familien flyktet fra Mostar i Jugoslavia under borgerkrigen på nittitallet. Etter flere år på flukt kom familien til Norge da Leo var elleve år gammel. Han vokste opp i Bergen og startet med TV i 2007 og har siden da jobbet som programleder, skuespiller og manager. De to siste programmene han har ledet er dokumentarserien Rus, og Flukt på NRK, og denne helgen var han å se på scenen på samfunnshuset i selveste Hemnes kommune, til ære for ungdommen.
Satte familien i fare
Ajkic takket for innbydelsen til denne dagen, da han entret scenen.
– Jeg ble ekstra glad da jeg hørte at det er ungdommen selv som arrangerer. Vi må gi dem applaus, begynte han før han startet å fortelle om sin flukt. Fra krig – et tema han påpeker som aktuelt med flere kriger i verden akkurat nå. Han satte ord på forskjellsbehandlingen mellom folk fra de ulike republikkene i det som var Jugoslavia, og at han på grunn av sitt navn automatisk ble sett på som muslim, selv om han ikke var det.
Leo hadde også satt sin egen familie i fare en gang, i en episode som han nylig har fått lære var så alvorlig at de måtte flykte fra landet for godt.
– Jeg ropte på pappa på feil måte. Jeg brukte ordet som kommer fra Tyrkia, «Babo», da jeg hørte isbilen i gata og hadde veldig lyst på is, forteller han. At han brukte dette uttrykket avslørte at her var det noen som gjemte seg, hvilket førte til rassia og til at en nabo ble funnet og drept. Leos familie klarte å flykte fra landet den dagen. Foreldrene fortalte ikke den gang hvor alvorlig dette ble, de skånet ham. Det var først under innspillingen av serien «Flukt» han fikk vite det.
Ikke fra fattigdom, men krig
Ajkic tar seg tid til å forklare begreper for ungdommen denne lørdagen. – Som generalisering og stigmatisering, spør dem underveis om de forstår, på sin gjenkjennelige og karakteristiske bergensdialekt med tydelig skarre-r.
Det var hip-hop-kulturen som fikk Ajkic opp og frem, og det voksende miljøet gjorde at han til slutt ble plukket opp av NRK som ønsket seg programledere fra flere ulike kulturer. Veien fra å være vaskehjelp til å være kjent i hele landet var ikke fri for utfordringer.
– Jeg var 30 år før jeg fikk meg en jobb som kunne føre til en karriere, sier han og ser ut på publikum, mens han vandrer frem og tilbake på scenen med en kaffekopp i handa.
Leo ser likevel på seg selv som heldig, sammenliknet med andre flyktninger.
– Vi kom ikke fra fattigdom, men fra krig. Vi kom til Norge med fly, forteller han, og legger til at det sto mellom flere land, blant annet USA, men valget falt på Norge fordi det også var i Europa og ikke så langt unna.
PAUSE!: – Man skal aldri ha sex med noen om man ikke er sikker på at de selv vil
– Jeg har følt meg utafor, men vi var flere. Jeg tenkte mobbing var en invitasjon til å være like frekk tilbake, og det berget meg.
Tenk konsekvenser
Ajkic deler historier fra miljøet han har vært i, en uheldig episode med karsk og metanol, om basketballspillingen som samlet folk fra ulike miljø og av ulikt kjønn, at han ikke har drevet med rus, men prøvd hasj og blitt tatt for det av politiet.
– Siden jeg har det på rullebladet kommer jeg meg ikke inn i USA, man må tenke litt på konsekvensene av å gjøre det som er ulovlig, poengterer han og legger til at unge bør holde seg unna alt sånt, både alkohol som hemmer veksthormoner og andre stoffer fordi det gjør noe med utvikling av hjernen.
Den høye mannen treffer ungdommen, og de lytter stille når han forteller om sitt ønske om å lage et rom der folk får vise smerte.
– Noen av dem med de beste smilene har det verst. Vi må ta mer vare på dem som man tror har det bra!
– Og tenk på deg selv, fjellvettreglene gjelder også i livet ellers, det er ingen skam å snu. Det er lov å ha det kjipt og ikke ha det bra, men snakk med noen.
Ungdomsdag: – De tar opp tema som er vanskelige og gjør det på en spennende måte
Leo ønsker seg en verden hvor man kan være seg selv, der man gir rom for alle ulike mennesker. Han vil utfordre enkeltpersoner til å forstå hvor stor forskjell man kan gjøre.
– Det jeg egentlig prøver å si, er: respekt til dem som gir plass for alle, og enda mer respekt til dem som tør å ta plass og si at de for eksempel er homofil, eller vise at de er annerledes. Vi må være oss selv og gi rom til andre, sa han før han igjen takket for han fikk komme og avsluttet med at de som ikke hadde fått tatt bilde sammen med ham, eller ville komme og prate var velkommen til det.
Kjente seg igjen
Bellkisa Husakovic og Emira Hidic fra Hemnesberget var tilstede og forteller at de kjenner seg igjen i Leo Ajkic sin historie.
– Dette har vært en veldig fin dag, sier Bellkisa og smiler stort.
Hun forteller at de kom som flyktninger fra Bosnia i 1997. Rett til lille Hemnesberget.
– Vi hadde som Leo også valget mellom blant annet USA og Norge. Vi er glade for at vi kom hit.
– Hvordan ble dere tatt imot her?
– Det var ubeskrivelig deilig. og vi trives så godt og blir så godt ivaretatt at vi drar ikke her fra, er søstrene enige om.
– Men det tok litt tid før vi klarte å stole på at folk ville oss bare godt, etter opplevelsene vi hadde i Bosnia. Dagen etter at krigen brøt ut, begynte naboen å skyte på oss. Naboen! Som var vår nærmeste, sier Bellkisa og slår engasjert ut med armene.
– Men til slutt klarte vi å forstå at folk vil oss godt. Vi er så integrerte nå, vi kjenner naboene så godt og trives veldig.
– Tenker dere det er forskjell på å komme til en liten plass som Hemnesberget, og til en stor by?
– Ja, vi har slekt som ble bosatt i Skien, og de vet ikke hvem naboen er engang. Jeg tror nok det er mye bedre å komme til en liten plass, som flyktning, nikker Emira.
