Kommende uke, fra 7. til 14. oktober arrangerer Hemnes Kunstforening (HKF) medlemsutstilling i Lapphella Kulturarena på Hemnesberget. Anita Hartviksen Ravn er en av 15 medlemmer som skal vise frem noen av sine arbeider.
De siste forberedelsene frem mot utstillinga er stort sett unnagjort, og de ansvarlige og utstillere håper at de går ei hektisk uke i møte, med godt besøk og koselige dager.
– Lørdag åpner Hemnes Kunstforening sin første store medlemsutstilling. Kan du si litt om hva publikum kan oppleve på den?
– Det er et mylder av farger og former inne i kulturarenaen akkurat nå. Spesielt denne gangen, med hele femten ulike menneskers uttrykk.
– Jeg håper de som besøker utstillingen blir berørt på et eller annet vis. At de ser noe som fascinerer, eller som får dem til å smile, undre seg kanskje. Noe de vil stoppe opp foran og granske nærmere. Det er jo det jeg syns er det viktigste. Å få en opplevelse.
– Mange vil nok se etter ting som folk de kjenner har lagd. Jeg håper de fleste likevel tar seg tid til å studere alt som de ser i de fire rommene inne i kulturaenaen. Eller fem rom egentlig. Vi har bilder også utendørs.
Og de som kommer til åpningen vil få en kunstopplevelse i uterommet. På tunet kan man nesten si. Performancen, skapt av Hilde Linda Bjørkheim, tror jeg vil gjøre inntrykk.
– Kan du si litt om dine egne kunstverk?
– Jeg har ikke jobbet særlig lenge med bildeformatet. Ikke på denne måten i alle fall, så jeg prøver og feiler meg fram i ulike uttrykk.
– Min greie har alltid vært tekst. Å skrive. Så jeg er ganske grønn i dette selskapet. Jeg stiller for eksempel fotocollager. To av dem resultater av klipping, liming og herjing med egne fotografier. Og et der Photoshop er brukt. Men alt med utgangspunkt i egne fotografier som det ligger mye arbeide bak.
– Noen bilder er basert på monotrykk, som jeg så har brukt kull, kritt eller maling på etterpå. Og til slutt avfotografert. Jeg avfotograferer alt underveis og printer ut på kvalitetspapir når jeg kjenner meg ferdig – og før jeg rekker å ødelegge dem. For noen ganger rabler og griser jeg så mye med originalene at de til slutt er ubrukelige.
– Kan du si litt om hva som inspirerer deg i det kunstneriske arbeidet og uttrykket?
– Jeg blir vel mest inspirert av livet. På godt og vondt. Når jeg skriver, kan en skikkelse i en folkemengde bli en novelle.
– Selv om jeg alltid jobber intuitivt, foregår mye i hodet når jeg skriver. Når jeg lager bilder, er det enda mer følelsesbasert, tror jeg. Rett fra sjela og inn i bildet, på en måte.
– Hvor lenge har du holdt på med dette, og kan du huske når du startet med slikt kreativt arbeid?
– Jeg tegnet og malte omtrent like mye som alle andre. Det var skrivingen som var og har vært viktigst for meg fra barneskolen av. Og i tenårene begynte jeg også å fotografere.
– Å gjøre rare ting med bildene mine, begynte jeg med først for fem, seks år siden. Mixed media er vel rette betegnelsen på det jeg gjør. Jeg planlegger for øvrig å bruke mer av egne tekster i bildene etter hvert.
– Er du spent på publikums reaksjoner?
– Vi er så klart veldig spente. Alltid. Dette er vår sjette utstilling. Og hver gang har vi stått i vinduene like før åpning, supernervøse og med sommerfugler – eller la oss heller si elefanter – i magen. Kommer det folk? Og hvordan blir stemningen?
– Men det er like viktig for oss at utstillerne er fornøyde. At de er fornøyde med måten vi presenterer arbeidene deres på.
– Får du tid til noe annet enn utstillinga denne uken?
– Litt tid til annet har jeg vel. Teoretisk sett. Men jeg er ubrukelig til alt annet denne uka. Bare spør mannen min. Hjernen mitt er inne i Lapphella kulturarena uansett om jeg ligger på sofaen eller om jeg skulle finne på å gjøre husarbeidet. Så det slipper jeg. Husarbeidet, altså.
– Hva gleder du deg mest til selv?
– Jeg gleder meg til alt. Performancen for eksempel, har jeg kun sett bruddstykker av. Men mest gleder jeg meg til å observere det som skjer i rommene under åpningen. Utstillerne våre i samtale med de besøkende, for eksempel. Det er alltid en sånn gnist som oppstår der. Når folk er nysgjerrige på, og kanskje til og med liker det du har lagd.
Anita om Hemnes
– Hva er det beste med Hemnes?
– Jeg er jo innflytter. Først fra Gruben til Finni, og deretter til Hemnesberget for fem år siden. For meg er Hemnesberget komplett på et vis. Som en liten by. Både slik tettstedet er oppbygd, historien til tettstedet og det vi har av tilbud som bosatt her.
– Jeg tenker at hvis man nå absolutt skal bo uti distrikts-Norge, om jeg nå skal bruke et slikt uttrykk, så er Hemnesberget perfekt.
– Hvilken hemnesværing fortjener en stor bukett blomster? Hvorfor?
– På samme måte som jeg aldri klarer svare på hva som er min favorittforfatter eller den beste filmen, klarer jeg ikke å velge en person som burde fått blomster.
– Så mitt svar er de 15 utstillerne «våre», Flere av dem har aldri gjort dette før. Det er litt som å holde opp et bilde eller en skulptur opp i lufta midt på torget og rope; Se! Dette har jeg laget! Det er skikkelig skummelt og modig gjort.
– Hva greier du deg ikke uten i Hemnes?
– Musikklivet. Sjøl om jeg har vært utrulig lite på konsert det siste året, så er det definitivt musikklivet her i kommunen som er mest imponerende. Både de som lager musikken, utøver den og menneskene bak, de som får det til å skje.
– Du får endre en ting i Hemnes. Hva?
– Hvis jeg kunnet hindret den tankeløse masseødeleggelsen av skoger og utmark, både på Hemnes og i resten av landet, skulle jeg gjort det.
– Smul sjø eller evig snø. Hva er din favorittplass i Hemnes?
– Leirvika. Nærmere bestemt; på hytta i Leirvika.
