Syklubben, eventuelt skravleklubben, «Skravla», har vært i drift i over 60 år. Den harde kjerne er nå over 80 år og møtes fortsatt, en gang i måneden på Huset i Korgen.
Seks damer møter opp på Huset Café og Motell i Korgen den siste torsdagen i september. Elsa Vassdal (82), Liv Boldermo Vassdal (81), Arna Valla Solhaug (84), Solfrid Målvatn (85), Karla Iversen (83) og Mina Gunderud (84) var alle med da «Skravla» startet opp i 1960.
– Vi har hatt mange damer med oss i løpet av årene, men det på en måte vi som er den harde kjerne, forteller Elsa.
– Det begynte som symøter, og vi begynte ganske snart å spare penger. Vi solgte også lodd, og den som hadde symøtene laget en gevinst eller to, sier Karla.
– Vi kaller oss for «Skravla», så det går nok mye på skravling, mener Elsa.
– Vi har skrevet ned mye, og det står skrevet at vi begynte hos Karla. Hvem som fant på det er ikke så nøye, for det har vi glemt bort, ler Karla.
– Det regner jeg med var Karla! skyter Mina inn.
Hytteturen
Damene møttes først hver 14. dag, og byttet på hvem de dro til. Penger ble spart opp, og det ble strikket og sydd mange plagg. Tidlig bestemte de at de skulle gi noe til veldedighet.
– En gang sendte vi 180 kroner til et formål, men de kom aldri fram på grunn av at traileren ble ranet i Oslo, sier Karla.
Det kommer frem at de ikke alltid var enige om hvor pengene skulle gå.
– Det er jo slik det er med kvinnfolk, ler Karla.
– Enda så mange år vi har holdt på, så har vi aldri blitt uvenner. Men vi har hatt våre meninger, sier Mina.
Minnene strømmer på, og småhistoriene fortelles, én etter én, mellom både latter og tårer.
– Det var en gang vi skulle på hyttetur og fikk låne hytte hos en av medlemmene våre. Vi andre hadde bestemt at vi skulle ha med mennene våre. Men hun som eide hytta hadde ikke gitt oss lov til å ha mennene, så det ble ikke tur, ler Karla.
Etter hvert begynte damene å spare til reiser. I 1969 tok de båt fra Røsvassbukta til Steikvasselva.
Da Mina flyttet til Eidsvåg i 1987 sluttet ikke møtene, selv om det av og til var lenge mellom hver gang.
– Jeg kunne ringe Karla og si «nå er jeg på toget, så nå må du kalle i hop damene», sier Mina.
Haikeren
– En gang var vi hos Solfrid på Mo. Jeg kjørte varebil, og på den tiden var det ikke så nøye med belte og sånt, begynner Mina, og forklarer at damene satt bak i lasterommet, uten verken sete eller belte.
– I Langneset tok vi på en haiker, en ung mann som hadde vært på jobb på jernverket. Jeg sa «Tør du sitte på? Jeg har bilen full av kvinnfolk». Det syntes han var greit. Det var så mange bak i bilen, at jeg måtte gå og sjekke en ekstra gang at bakdøren var skikkelig igjen. Han gikk av i Dalselv, og jeg har ikke hørt eller sett ham siden.
– Jeg tror han var glad da han gikk av, ler Liv.
Damene lurer fælt på hvordan det gikk med mannen, og hvor han er i dag.
– Vi møtes altså den siste torsdagen hver måned på Huset i Korgen, så han må gjerne stikke innom! smiler Mina.
Osteanretningen
Hvert år har gjengen hatt julebord hos Mina i Leirskardalen.
– En gang var vi kreativ og fant ut vi skulle kle oss ut, sier Liv, og viser frem bilder fra den dagen, i 1967.
Karla har nemlig en veske full av «Skravla-greier». Bilder og skriverier.
– I disse dager sitter vi mest og mimrer når vi møtes, sier Karla.
– Men sladrer vi, da? spør Solfrid.
– Nei vi bare bryr oss, mener Mina, som bodde sørpå i omtrent 30 år.
– En gang jeg var her oppe på besøk sa jeg «nå må dere rive dere løs og komme å besøke meg!», og neste sommer var det fem stykker som kom, fortsetter hun.
– Hver gang vi var hos Mina var det noe spesielt vi fikk til mat, forteller Liv.
Karla, som har skrevet ned mye av det de har opplevd helt siden starten, leser opp noen setninger fra det hun skrev en gang de var hos Mina i 1965:
«Så e vi samla til avslutning på Skravla for dette året. Vi e hos Mina en snartur. Eg kom først oppover og holdt på å tørst ihjel, før det vart så lenge før de ainneran kom. Men så kom de, og så vart det. Jau, vi mått enno sett ei stund før ho Mina røyst på rævæ, ho for då å sætt på tevatnet.
Vi fækk nå rart ho kailla før osteanretning. Ja dåkk an ikkje. Osten ha ho skøre sund og tredd på en pinne så sto opp i vere. Ja det såg niftst ut. Og det va fale før auan og, men godt va det.
Så fækk vi kaffe og bløtkakæ. Ho Mina skrøtæ ulite a den dær bløtkakæ. Den synt ho va så fin, og då vart ho så kry at dåkk an ikkje. Ho sa at vi mått frys fløytn og skrap den ut a flaskæ»
– Karla bruker negativ ironi når hun skriver, og vi ler godt når vi ser tilbake på det som er skrevet, forteller Mina.
Sjargongen
For et par uker siden var gjengen på tur på Korgfjellet og leide seg en hytte sammen.
– Karla hadde med bøkene og leste høyt, vi holdt på å le oss i hjel, forteller Elsa.
Solfrid forteller om den gangen de var på hyttetur hos henne på Tustervatnet.
– Det jeg husker fra den turen var at Elsa Nerleirmo skulle ut på do, men så kom hun aldri inn igjen. Da vi dro ut for å se satt hun og kauket på do, hun turte nemlig ikke gå tilbake til hytta fordi det var så mye lemmen, ler Solfrid.
De siste årene har gjengen altså møttes på Huset.
– Det var det Mina som fant på, og det var kjempelurt! Sier Karla.
– Ja, ellers hadde jeg måttet hatt dere med inn i heimhusan, og det vet jeg da ikke om jeg «ser lekt», spøker Mina.
– Slik er sjargongen mellom oss, ser du, fortsetter hun.
– Det er ingen tvil om at det har vært terapi, sier Karla.
– Vi har både grått og ledd, og jeg har kunnet si «nå trenger jeg dere virkelig», legger Mina til.
Mellom de seks oppmøtte teller de 17 barn, og et ukjent antall barnebarn og oldebarn.
– Vi er jo vokst opp i en tid der man ikke skulle vise følelser, spesielt mennene. Det har heldigvis endret seg, sier Karla.
Solfrid viser frem kortet hun fikk fra Skravla-damene da hun mistet mannen sin. Det har gjennom årene vært mye sorg også, babyer, ungdommer og ektemenn som har gått bort.
– Det kalles at vi har levd et liv, sier Mina, og damene er enige i at de også har opplevd mye godt i sine liv.
