Verdens andre Veten Opp ble i helga arrangert, og sammenligner man med fjoråret var man cirka 100% heldigere med været. Det var like over 100 deltakere sammenlagt, i trimklassen og konkurranseklassen. Bildeserie øverst i saken.
Veten opp hadde sin startstrek, i år som i fjor, ved den gamle Kaviarfabrikken. Løpet har fått det passende slagordet «sea to summit» og byr på fem kilomteter med stigning om man skal helt til topps.
Fra klokken 11 startet trimklassen på løypa, med asfalt og grusvei de første to kilometerne, før de kom til den bratte, noe sleipe og gjørmete stien. Konkurranseklassen hadde startskudd klokken 13.00, og for at Avisa Hemnes skulle være på toppen før ræserne kom dit, var det bare å snøre på seg skoene og trø i vei. Med kamera i sekken, og føre-var- jakken hengende og slengende utenpå sekken, mot i brøstet og ei litt for varm ulltrøye startet ferden opp de 700 høydemeterne. Natten hadde vært fuktig, og ei klam tåke klamret seg rundt fjelltoppen lenge. Den høye luftfuktigheten gjorde at deltakerne som hadde valgt seg shorts som antrekk gikk av med seieren i kampen om dagens smarteste valg.
Natursti, kunst og vepsestikk.
I år hadde arrangørene satt Finneidfjord skole i arbeid, de hadde sørget for at en rekke kunstverk var hengt opp i trærne langs veien opp til Reinhagen. Det var også natursti hele veien opp til Reinhagen, med spørsmål underveis, og noen vitser i et tre.
Mira Skivik, Linnea Edvarsen, Rikke Edvardsen og Tilje Skarsbø var plassert på to stasjoner, slik at deltakerne kunne få seg litt saft, vann, banan eller en bollebit på turen.
Jentene hadde en nokså stor utfordring denne dagen: veps. Det krydde av veps i saftkoppene og rundt maten. Jentene prøvde å berge både mat og drikke fra udyrene, og samtidig prøve å unngå å bli stukket.
– Har dere blitt stukket til nå?
– Nei, ikke ennå heldigvis, svarer Rikke og Tilje.
Ved Reinhagen velger mange i trimklassen å stoppe. Der får man pølse og drikke, og barna får en liten godtepose. Også her vepsen i full sving og ivrig rundt maten. Et par stikk på noen av arrangørene ble det også.
Der oppe kunne arrangør Mailen Pettersen fortelle at de i morgentimene hadde vært spente på om skodda kom til å lette, eller om de ble nødt til å flytte målgangen lenger ned av sikkerhetsmessige årsaker. Gladelig kunne de se at fjelltoppen åpenbarte seg, og tåka seg ned langs fjellsiden for så å bli borte til slutt. Nedbørsmengdene på natta ga likevel litt spenning, men Pettersen krysset fingre for skadefritt løp likt fjoråret, trass sleipe stier og berg.
Pjusk fjorårsvinner
Klokken slo 13.00 og startskuddet for konkurranseklassen gikk. Fra Reinhagen kunne man se litt av den første delen, men det var vanskelig å se hvem som var hvem av deltakerne.
18 minutter etter start passerer Magnus Beyer Brattli Reinhagen som den første. Få sekunder etterpå ser vi fjorårets vinner, Kim Robin Fineide, med Jussi Kärkkäinen og Markus Steinmo hakk i hæl.
Ikke så mange minutter senere kommer en skuffet Kim Robin tilbake ned til Reinhagen.
– Hvordan gikk dette?
– Dårlig. Jeg brøt rundt 100 meter her oppe, forteller Kim Robin.
– Jeg er nok syk. Jeg kjente i går kveld at jeg var tett i halsen og nesen. Man må jo kunne puste når man skal opp her. Men sånn er det bare, sier han.
Faren til Kim Robin, Lars Johan, kom ikke langt bak og endte på en 6. plass i herreklassen. På 7. plass kom Ole Morten, lillebroren til Kim Robin.
– Dette kommer jeg nok til å få høre resten av året, sier Kim Robin, med glimt i øyet, nederlaget til tross.
Topp stemning
700 meter over havet, i sol og vind, med null veps, sto speaker Thor Henrik Ulriksen og Aleksander Asen klare til å ta imot konkurranseløperne.
Tom Erik Øren, som selv deltok i konkurranseklassen i fjor, hadde vagt seg trimklassen denne gangen og hadde med seg dattera Emilie (3) i bæremeis, samboer Kjersti Nilsen og svigerfar Frank Olsen. De to siste tok seg opp helt selv, uten bæremeis.
– Vi hadde egentlig ikke tenkt oss helt opp, men så var det så fint at vi fortsatte opp fra Reinhagen, forteller Øren.
Mens de ventet på konkurranseklasseløperne ble det tid til både en matbit og litt leking. Emilie fikk god opplæring av bestefar i å kile med gresstrå, og barnelatteren trillet, og varmet de omkringsittende.
– Han her karen er nok den som har reist lengst for å delta, sier Morten Fineide og peker på mannen ved sin side. Mannen, som lyder navnet Jørund Grut, forteller at han er trønder-finniværing og bosatt på Fosen.
– Jeg flyttet fra Finni for over 30 år siden, regner han seg fram til og snakker med ei dialekt som ikke underbygger et snev av dette.
– Jeg ville delta i fjor, men fikk det ikke til. Men det var kjempegreier å være her i dag, smiler han.
Ny bestetid
Trimmerne som var til stede fungerte utmerket som heiagjeng, med den konsekvens at deltakerne trøkket virkelig til de siste beinharde meterne opp til mål.
Den første til å komme seg over målstreken var lettbeinte ranamannen Magnus Beyer Brattli, som satte ny rekord i Veten Opp, med vinnertiden 39:30.7. Fjorårets vinnertid var 45:15.8.
Andremann ble junioren Markus Steinmo som gjorde et knakende godt løp med tiden 41:18.6, ei forbedring fra fjoråret med over to minutter, og han ble vinner i juniorklassen for andre år på rad. Andreplass i herreklassen, ble mannen fra de tusen sjøers land, men bosatt i Sandnessjøen: Jussi Kärkkäinen, og kortreiste Kasper Tverberg-Nordli endte på tredjeplass.
Første dame til å nå toppen var Henriette Aas fra Sandnessjøen, og første juniorjente ble Ane Stormdalshei med tiden 55:44.3 ungjenta som var en del av skigruppa til Båsmo & Ytteren som tok turen til Finni. Ane deltok også i fjor.
Ydmyk vinner
En smilende og imøtekommende – og tilsynelatende lite sliten vinner takker for gratulasjoner og roser arrangementet raust:
– Dette er det beste arrangementet jeg har vært med på! De har egen nettside, godt merket løype, folk som står og deler ut saft og noe å spise på flere steder, speaker, nevner han entusiastisk og peker mot Ulriksen og hans makker.
– All honnør til dem! Så var det en sykt artig trasé, med flatt terreng først, så krøtterstier og myr før vi kom på toppen og det er helt åpent, nikker han.
– Man kjenner jo til sine styrker, så jeg tenkte at det var lettere å få noen sekunder på resten på flatmark enn i høyden, så jeg tror jeg gjorde det bra der, avslutter han.
