Elzbieta Salwerowicz, eller Ella som hun kalles av venner og kolleger, startet hos Trenor Vinduer for omkring 13 år siden, og har vært ansatt i Natre Vinduer Hemnes siden de tok over fabrikken. Nå er hun én av de 103 ansatte som mister jobben.
Ella kom til Hemnesberget for over 15 år siden, og etter et par andre korte arbeidsforhold ble hun ansatt som renholder og «kantinedame» hos Trenor Vinduer. Siden har hun vært ved fabrikken.
– Jeg trives veldig godt her på fabrikken, og har mange gode kolleger, forteller Ella.
– Jeg har snart vært her i 14 år, etter at jeg var ei stund på sykehjemmet og på Coop Prix da jeg kom til Hemnesberget, sier hun.
Usikker
– I jobben her har det vært flott å være. Det er fint når man kommer tilbake etter sykemelding, og folk kommer til deg og sier «velkommen tilbake, Ella», smiler hun.
– Jeg liker rett og slett jobben godt. Her har jeg ansvaret for kantinen og renholdet, og det har jeg hatt siden jeg startet, sier hun.
– Og renholdet innebærer alt av kontorer, korridorer, toaletter og kantinedelen, legger hun til.
– Hvilke tanker gjør du deg om situasjonen slik den nå er blitt?
– Man blir usikker … Ella tenker seg litt om.
– På sykehjemmet er det også fint å jobbe. Det var jo der jeg var aller først da jeg kom hit, og jeg jobbet først et halvt års tid som renholder, og så et halvt år til med å pleie de som bor der, forteller hun.
– Men det er et lite problem med at jeg ikke snakker norsk. Eller i alle fall ikke så mye norsk, smiler hun.
– Men jeg forstår kroppsspråk godt, og så går jeg på norskkurs, fortsetter hun.
– Et «problem» på jobben her på Natre er at jeg jobber alene. Da blir det dessverre litt lite snakking på norsk, legger hun til.
Vil være her i Hemnes
– Jeg og min mann kom til Norge for å få arbeid, og vi trivdes godt og ble her. Nå er jeg blitt 54 år, og det er vanskelig å få ny jobb både i Polen og her i Norge, sukker Ella.
– Skal du begynne å søke etter annen jobb nå da?
– Ja, det må jeg. Kanskje på NCP? Jeg vet ikke helt … Ella blir stille ei stund.
– Eller så kan det være aktuelt med jobb i barnehage, på sykehjem eller i skolen, smiler hun forsiktig.
– Et problem for meg er at jeg ikke kjører bil. Da blir jeg nesten avhengig av å få meg jobb her jeg bor, sier hun.
– Så dere vurderer ikke å flytte tilbake til Polen nå?
– Nei, vi vil være her på Hemnesberget, fastslår Ella.
– Jeg tror fortsatt jeg har en sjanse for å få meg ny jobb her. Og så liker jeg stedet så godt, sier hun.
– Det er fin natur og flott utsikt her. Når jeg er ferdig på jobb, så tar jeg bare hunden til sønnen min med meg og går ut på tur, og det synes jeg er godt, smiler hun.
– Det er viktig å holde fast i håpet selv på en mørk dag som denne
– På Mo synes jeg ikke det er like bra. Akkurat som hjembyen min Szczecin i Polen. Stor by med mye folk, og det er ikke like lett og slappe av der. Her på Hemnesberget er det lett å koble av, legger hun til.
– Blir du litt lei deg nå når det er bestemt at Natre legger ned?
– Ja, det er litt vanskelig, sier Ella, og holder litt igjen.
– Det er mange her, særlig av damene, som gråter litt i dag. Det er en vanskelig situasjon for mange. Noen har nettopp kjøpt hus og flyttet hit for jobb på Natre, sier hun stille.
– Og det blir en stor omveltning i ditt og din manns liv nå når du blir uten jobb?
– Ja. Og jeg tror det kan bli vanskelig akkurat nå, for det er mange folk som trenger ny jobb samtidig. Og for meg er ikke Gjøvik heller noe å tenke på, sier Ella.
– Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor fabrikken her skal stenges, men det er det ikke lengre noe vi kan gjøre noe med. Og det er synd at den lange historien til fabrikken skal ta slutt. Jeg synes det er trist, avslutter ei preget Salwerowicz.
